https://klassekampen.no/artikkel/2026-01-12/hvem-var-den-hellige-brettiva
Hvem var den hellige Brettiva?
Sporene etter den gåtefulle helgenen Brettiva leder oss til Irland.
Gunnhild Røthe (Religionshistoriker)
Kristenretten i Gulatingsloven fastsatte hvilke messedager som skulle feires gjennom året. Brettemesse var den første etter jul. Gulatingsloven oppgir ikke tidspunkt for Brettemesse, men på primstaver og kalendere er datoen 11. januar. På en primstav fra Telemark er symbolet for dagen en hest, ellers er symbolene ofte kors og krone, vanlige symboler for jomfru Maria.
Hvem denne Brette var, er et mysterium. Ut fra andre kilder har forskerne kommet fram til at det antakelig var den hellige Brettiva, en kvinnelig helgen som fikk en kort karriere i tidlig middelalder. Brette er en forkortelse for Brettiva, på norrønt Brettifu, på latin Brictiva.
I et islandsk kalendarium fra 1250 omtales Brettiva som virginis, jomfru. Hun omtales sammen med Olav den hellige, Hallvard den hellige, Magnus Orknøyjarl og de hellige på Selja. På bakgrunn av dette presenterer Lilli Gjerløw i «Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder» Brettiva som jomfru og martyr og sammenligner henne med den hellige Sunniva. Hun legger til at vi dessverre ikke har noen legende som kan fortelle oss om Brettivas liv og eventuelle martyrium.
I boken «Norges Helgener» omtaler Ludvig Daae Brictiva under sagn, overtroiske forestillinger og folkeskikker som står i forbindelse med dyrking av fremmede helgener. Han mener at hun ikke er interessant i seg selv, men kan gi vink om de eldste kirkelige tilstander i landet. Daae antar at Brettiva, i likhet med Sunniva, har vært en irsk helgen. Daae er i det hele lite interessert i «små» kvinnelige helgener.
Er hun Brigid av Kildare?
Audun Dybdahl har kanskje den mest logiske forklaringen på navnet, at Brettiva er identisk med den irske Brigid av Kildare. Brigid er Irlands skytshelgen, sammen med Patrick og Columba. Hun skal ha levd fra 451 til 1. februar 525. Denne dagen er hennes minnedag, men ble ikke feiret med messe i norrøn middelalder.
Brigid var nonne og abbedisse i klosteret hun grunnla i Kildare. Brigids kloster var et lærdomssenter, og som abbedisse hadde Brigid stor makt. Brigid døde en naturlig død, og blir fortsatt æret som gælernes Maria. Relikviene ble flyttet fra Kildare og lagt i gravene til Patrick og Columba omkring 787 på grunn av frykten for vikingangrep.
Relikviene av de tre store helgenene ble gjenoppdaget i 1185 og gravlagt på nytt året etter ved innvielsen av katedralen i Downpatrick. Brigid æres fortsatt i dag, og pilegrimer søker til steder hvor relikvier av henne finnes, eller til kilder som forbindes med hennes liv og virke.
Prima: Detalj fra primstav. Brettemesse markert som en lav hake.
I middelalderen var Brigid kjent i de nordiske landene, og det fantes en saga om St. Brigida i Mædruvellir kloster på Island på midten av 1500-tallet. Brigida var dessuten brukt som personnavn, datteren til Harald Gille het Brigida.
I legendene om Brigid er hennes medfølelse for syke og fattige framhevet, men også hennes praktiske hjelp til folk på landsbygda, særlig med melking. Hun kunne øke matmengdene til folk på mirakuløs måte, dessuten gjøre vann til øl, et mirakel også tillagt Olav den hellige.
Brettivas kirke i Skogn?
Det vi med sikkerhet vet, er at en kirke i Skogn i Trøndelag var viet til Brettiva. Det siste betyr at hellige bein, identifisert som Brettivas relikvier, ble lagt i alteret i denne kirka ved innvielsen. I likhet med Sunniva-kulten kan det være at beina kom først, og navn og legende etterpå.
Et mulig opphavssted for beina er Stiklestad kirke, hvor det i 1869 ble funnet en sammenfoldet blyplate med tre små poser med bein. Rundt posene var det strimler av pergament med innskrifter på latin som sa at dette var bein fra den hellige Ivo, den hellige Georg og de hellige på Selja.
«Hun kunne øke matmengdene til folk på mirakuløs måte, dessuten gjøre vann til øl»
Den tradisjonelle oppfatning er at den hellige Brettivas kirke i Skogn er identisk med klosterkirken i Munkeby kloster utenfor Levanger.
Norske diplomer fra 1488 opplyser om salget av gården Storbør. Ni menn skrev under på at de etter Brettemessedag i jula og ved den hellige Brettes kirke i Skogn hadde hørt Jacob Matssøn lyse salget av Storbør. Jacob Mattsøn var kannik i Nidaros i 1458–1488.
Det går ikke direkte fram at kirken er identisk med klosterkirken på Munkeby, men det er regnet som sannsynlig ettersom jordeiendommene til Munkeby ble administrert sentralt fra Nidaros erkebispesete. Et problem med denne identifiseringen av den hellige Brettivas kirke med klosterkirken på Munkeby er at alle cistercienserkirker i middelalderen var viet til Maria.
Eller Brettivas kirke i Levanger?
En alternativ tolkning er at Brettivas kirke er identisk med den eldste kirken i Levanger. En kirke i Levanger på 1000-tallet omtales i sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Etter at Gunnlaug døde i holmgang, førte de liket hans til Levanger. Der lå han i tre netter, og fikk alle tjenester av presten før han ble gravlagt ved kirken.
Munkeby var et cistercienserkloster, opprettet på midten av 1100-tallet. Plasseringen av klosteret er typisk for cistercienserklostre. De ligger i fredelige og frodige omgivelser utenfor byene.
Klosteret forfalt, og klostergodset kom under Tautra kloster da dette ble etablert i 1207. Ruinene av kirken på Munkeby lå lenge som en bortgjemt hemmelighet i landskapet, men har fått en renessanse i nyere tid, både som cistercienserkloster og satsingsområde i pilegrims- og reiselivsbransjen.
Munkeby kloster i «Passio Olavi»
Den eldste omtalen av klosteret på Munkeby er i en mirakelberetning i «Passio Olavi». Den latinske olavslegenden foreligger i en rekke versjoner, en fra cistercienserklosteret Fountains Abbey i England, hvor erkebiskop Øystein Erlendsson hadde et opphold på 1180-tallet.
Det fortelles om en døvstum mann fra cisterciensernes samfunn som holdt til i nærheten av Stiklestad.
Under messen på olsok sovnet han og fikk en visjon av Olav den hellige som formidlet Guds kraft og nåde. Da mannen våknet, var han helbredet. Mannen fortalte hele folket om mirakelet. Som ytterligere bevis anfører forfatteren av «Passio Olavi» at «vi» fikk greie på dette da de snakket med presten på stedet. Deretter fikk de høre det fra abbeden selv og brødrene som den unge mannen arbeidet hos før og etter hendelsen.
«Vi» antas å være erkebiskop Øystein selv eller hans utsendte på besøk i kirken på Stiklestad eller i Munkeby klosterkirke. Det siste er mest sannsynlig, ettersom det er snakk om munker. Den døvstumme mannen var en som jobbet for munkene i klosteret.
Notert
Irsk helgenkult i Trøndelag?
Den hellige Maura i Nærøy kirke og Brettiva i Skogn er glemte helgener i Trøndelag. Sporene etter disse, samt en rekke arkeologiske funn av geistlige gjenstander fra Irland og De britiske øyer i kvinnegraver fra tidlig vikingtid, gjør det relevant å spørre om det fantes en tidlig kult av kvinnelige helgener som ble overtatt av Olav den hellige etter den «offisielle» kristningen på 1000-tallet. Kulten av de kvinnelige helgener var del av kvinnesfæren, barnefødsler, stell av barn og dyr (melking var kvinnearbeid), ikke politiske maktstrategier, og derfor heller ikke gitt noen stemme i sagaene om kristningskongene.
Anno
2009
Fire munker fra moderklosteret i Cîteaux i Frankrike bosatte seg ved ruinene av Munkeby kloster. Munkene startet et ysteri hvor de kombinerte en tradisjonell fransk oppskrift med lokal upasteurisert kumelk, noe som resulterte i den verdenskjente Munkeby-osten. I 2023 fikk munkene et nytt kloster, Maria Munkeby, kalt Ny-klosteret.
Ad fontes
«Den neste vinteren, etter jul, på St. Brettivamesse, gjorde Gudmund seg klar til å reise hjemmefra og reise vestover over heia til Holar for å besøke biskop Brand og andre venner; som vanlig fulgte mange mennesker ham på reisen, og det var til sammen seksten i følget. (Flere i følget frøs i hjel på reisen, men Gudmund reddet ei jente ved å legge kappen sin over henne.)»
— «Biskop Gudmunds saga», oversatt av Knut Rage, Heimskringla.no