Metalldetektorbrødre skal ta levangsbyggen med på en reise i Levangers kulturhistorie
Fra Avisa iLevanger med tillatelse i fra Metaldetektorbrødrene
I 2017 snublet de nærmest over en betydelig del av norsk bronsealder historie. Nå har brødrene gjort historieinteressen til en livsstil, og skal dele lekre oldsaker med levangsbyggen i iLevanger.
Drypper Levanger-historie
– Vi søker faktisk ikke så mye etter metall lenger. Etterspørselen førte til at vi måtte dykke dypere ned i både lokal- og regionalhistorie – og spesielt gjenstandsdetaljer. Derfor har vi fått god oversikt over kulturminner og oldsaker fra hele Trøndelag. Og Levanger har spesielt mange flotte funn som flere burde kjenne til, sier Joakim. Ifølge brødrene er det registrert 1.160 oldsaksfunn i Levanger.
– Særs får av disse gjenstandene er å se på utstillinger. Og mange tror kanskje at det kun er 80-åringer som er interessert i historie, men visnakker for alt fra ungdomsskole og oppover. Snittalderen på våre følgere og publikummere er nok i 40-årene, sier Jørgen.
De fleste gjenstandene tatt opp av jorda i Norge er tilgjengelige digitalt. Men brødrene mener de likevel er lite tilgjengelige.
– Katalogtekstene er ikke laget for folk flest. Det er et behov for å forenkle formidlingen, uten å fordumme det, sier de.
Den første episoden de skriver for iLevanger handler om det som kan være Gunnlag Ormstunges hodeskalle.
Hodeskallen som plasserte Levanger i historiebøkene
Mye spennende har hendt i Levanger siden tidenes morgen. I uoverskueligfremtid skal iLevanger presentere spennende oldsaksfunn fra hele Levanger for å belyse vår historie.
DØDE I HOLMGANG: Hvem var denne karen? Over venstre øye er det et tydelig hakk i kraniet som kan sammenfalle medhistorien om Gunnlaug Ormstunges brutale død.
Foto: Ole Bjørn Pedersen, NTNU Vitenskapsmuseet
Under en arbeidsgraving ved den for lengst nedlagte kirkegården til gamle Levanger kirke, ble det i overgangen mellom1800- og 1900-tallet gjort funn av to skjelettdeler fra overgangen mellom yngre jernalder og tidlig middelalder.
Delene besto av et kranium og en tibia (skinnebein). Arbeiderne leverte delene til apoteker Aasgaard som drev apotek like ved den gamlekirkegården. Fru Aasgaard var den som ga beinene videre i gave til Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) i Trondheim (senere NTNUVitenskapsmuseet).
SMERTEFULLT: Ifølge legene som analyserte funnet fra apotekergården i Levanger for drøye 100 år siden, så må mannen som eide dette leggbeinet og hodeskallen ha hatt sterke smerter i lang tid før han døde av skadene. Mye likt historien om Gunnlaug Ormstunges død i Levanger omkring år 1008. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
I utgangspunktet er funn av bein på en tidligere kirkegård lite sensasjonelt, men både kraniet og skinnebeinet har skader som gjør deres fortelling mer spennende. Et par centimeter over kraniets venstre øye har det blitt kløyvd ved et kraftig hugg med en øks eller spissen av en sverdklinge, mest sannsynlige det sistnevnte. Skaden er på fire centimeter, og kan man se at hugget må ha kommet ovenfra. Skaden førte dog ikke til øyeblikkelig død. Spor etter at den har grodd viser at personen må ha levd en tid etter hugget – ifølge doktor H. Bryns analyse fra funntiden: «… i minst tre uker.»
Skinnebeinet har også skader som må ha vært smertefullt påført og som har grodd dårlig. Det viser nemlig et brudd som har grodd skjevt i den øverste tredjedelen av beinet.
– Kan ikke unngå å tenke på Ormstunge
Selv om det ikke er slått fast med sikkerhet at kraniet og skinnebeinet tilhørte samme person forteller funnomstendighetene at det er sannsynlig, og at de antagelig stammer fra en mann. «Mannen» var mellom 170 og 175 centimeter høy. Dette ligger nært gjennomsnittshøyden for datidens skandinaver, som var blant de høyeste i Europa.
Tankene om hvem denne personen var, begynte å spinne allerede rett etter funnet ble gitt til vitenskapsselskapet. De skrev følgende:
«Fundet vilde under almindelige omstændigheter ha mindre interesse, men man kan ikke godt undlate at tænke paa Gunnlaug Ormstunge, som ifølge sagaens beretning blev begravet ved Levanger kirke, og som under tvekampen med Skalde-Ravn mottok et dødelig hugg som maa være faldt omtrent paa samme sted og været av den art som kraniet fremviser».
En besnærende tanke
Ifølge sagaen døde ikke Gunnlaug Ormstunge umiddelbart av sverdhugget, men kan ha levd fem til seks dager etter slaget. Det er ikke like lenge som doktor H. Bryn mente personen hadde overlevd, men sagaberetningen er en usikker kilde. Bruddet i skinnebeinet stemmer derimot ikke overens med sagaen, men igjen er den ingen vitnesbyrd, da fortellingene er nedskrevet generasjoner etter at begivenhetene har skjedd. Hvorvidt det er kraniet og skinnebeinet til Gunnlaug Ormstunge som er funnet, vil vi nok aldri få svaret på. Likevel er det spennende å se hvordan et huggsår på fire centimeter fører tankene tilbake til en svunnen tid hvor skalder kvedet fornærmende niddikt.
Uråd er det, sverdsang,
gud, for deg å ta mitt
gull – med kunster du tvinger
ikke sverdoddens farver.
Vit, det var aldri for intet,
«Ormetunge» jeg kaltes
ung fikk jeg navnet i eie.
Verre det nå skal sannes.
(Gunnlaugs kvad til ransmannen Tororm, da Tororm nektet å betale tilbake penger han skyldte.)
Øverst i Frol, ifra Reistad-grenda og østover til Buran ved Verdalsgrensa,strekker seg ei stor flat slette på flere tusen mål. I en beskrivelse fra 1775 kalles den Burmoen. I våre dager har den flere navn: Moen, Åsmoen, Reistadmoen. Navnet Åsmoen har sammenheng med gården Venås. Denne gården er sannsynligvis fra 1500-tallet, og således ingen gammel gård i forhold til Buran og Reistad. (Se Skogns hist. 2, s.182). Grunnen til at Åsmoen tidligere ble kalt Burmoen, kan da være den at Buran var den nærmeste går-den. I denne artikkelen bruker jeg navnet Burmoen, siden det jeg skal fortelle om er en mangehundreårig historie.
På sin berømmelige reise gjennom Trøndelag i 1775, skriver Gerhard Schønning:
«Gaarden Wænnaas ligger 1/2 Fiærding omtrent sønden for eller i S.V.
fra Stedet Buran; næsten rundt om timeldte Wænnaas ligger den store
Mo eller slette Strækning, som man kalder Burmo, paa hvilken Buran
har ligget. Denne store Mo strækker sig 1/2 Mil eller meere, i
længden mellem Øst og West, eller N.O. og S`V., men i Breeden omtr.
1/4 Mil, foruden adskillige Greene, i hvilke den deeler sig.
Burmoen ligger omtrent 1 Mil fra Levanger mod S.O. Paa den berettes
tilforn at have boet 15 å 16 Bønder, meri nu boe her kun 3 paa
Gaarden Buran, som ligger paa den øvre eller indre Mo ved den nordre
eller norsøstre Ende af Moen, Denne Gaard er nu den yderste i
Skogn Giæld, paa den østre Side, op imod Fiældene.»
Schøning bruker bred plass på å beskrive denne Burmoen. Det er tydelig
at han har vært på stedet, og at han er opptatt av de opplysningene han
fikk om historiske funn her.
MYSTERIET BURMOEN
mange har gjennom tidene fundert over merkelige funn som er gjort på Burmoen. Nyrydningsmenn som begynte å rydde jorda utover moen på 50-60-tallet, avdekka gravhauger og lange rekker med stein som ei «brolegging» i terrenget. Flere steder lå det kvernsteiner. Gravhaugene er datert til jernalderen, og det er gjort funn av slike både på Buran og utover moen. De forteller oss om en utstrakt bosetting her i tidligere tider.
JERNALDEREN
De siste åra (1982-87) har arkeologene avdekka et stort jernproduksjonsanlegg på Heglesvollen i Heståsdalen inne på Frol-fjellet. Det ligger ikke langt fra en av de gamle stiene over til Jemtland. Blæster-ovnene ligger på rekke og rad, og forteller om en av de eldste jern-kulturene her i landet. Dette har gitt oss ny informasjon om hvordan folk levde her i Frol for 1900 år siden. På Heglesvollen var det i jern-alderen et lite «industrit samfunn» av profesjonell karakter. Slagg-mengden som er målt under 4 av anlegga viser en produksjon på bortimot 50 tonn smibart jern. Det er og funnet rester etter jernframstilling mange andre steder i Frolfjellet, og nede i bygda. Det som ligger nærmest den marine grensa, har vi på Buran. På fem steder i området mellom Mobekken og Burelva er det funnet spor etter jern-blæster. I Torenget under Buran nordre, ligger rester etter ovner som likner funna på Heglesvollcm. Ovnene i Torenget er datert til ca. 85 e.Kr.
Gerhard Schøning: Reise gjennom en deel af Norge -, s. 48f.
GRAVFUNN PÅ MOEN
Da den tidligere eieren av Åsgård drev med nydyrking av Åsmoen på 60-tallet, fant han et felt med en mengde oppkastede steinrøyser. Eieren, Ivar Tromsdal, tilkalte arkeologer, og det ble registrert et felt med 21 gravrøyser av samme type som på Buran. Odd Ertsås som gjorde registrerings-arbeidet i 1962, skriver:
«Det (-) kunne påvises en rekke lave oppkastede røyser, tett i tett oppbygd av rundsten i åkerstensformat. Feltet består av 21 røyser hvorav de aller fleste er meget små, kanskje 2-2,5 m i diam. Og 0,3-0,50 m høy. Noen få er større og en enke!t har en diam. på vel 12 m og en høyde på ca. 0,9-1,0 m -et par tre har en grop i sentrurm»
Røysene inneholdt aske, noen med brent sand, trekull eller brente bein.Odd Ertsås konstaterer at gravleggelsene «gir unektelig inntrykk av fattigdom og enkelthet». Gravfunna som ble gjort ved nydyrking på Vang og Reistad-moen, ca. 1-2 km lenger vest, er beskrevet på samme vis. Disse gravfeltene lå like ved den gamle ferdselsveien til Heståsdalen. Menneskene i jernalderen la gjerne gravhaugene nær bostedet. En kan spørre seg om menneskene som bodde her hadde noe med Heståsdal-anlegget å gjøre? Det er til nå ikke funnet noe som tyder på en fast bosetting på Heglesvollen.
Sikkert er det at de menneskene som nå er aske i gravrøysene (eller fjema av bulldoser) var beskjeftiget med jernproduksjon. De drev hogst og laga kullminer. Åkerlapper og husdyr hadde de. 0g de har iallefall sett folk på vei til og fra det store jernanlegget i Heståsdalen. De har og sett langveisfarende folk fra Jemtland og enda lenger østfra med skinnvarer på hesteryggen.
‘) lvar Berre: Frå malm i myra til stål i smia. s. 91.
NAVNET BURAN
Navneforskningen sier at navnet Buran ikke er så gammelt som fra jernalderen. Stedet må ha skifta navn etter at det fikk en spesiell funksjon som bur-plass, antagelig en gang i middelalderen.
I lnnherred har vi to steder med navnet Buran: i Markabygda og i Frol. Disse er visstnok de eneste i landet. (Buran i Trondheim har senere oppr.).
Begge ligger der det i tidligere tider var et knutepunkt for flere veier. Slik som infrastrukturen er i vår tid, kan det være vanskelig å forstå. Buran er nå «utafor allfarvei».
Navnet Buran har med «bur» å gjøre, opplagssted for korn. 0luf Rygh skriver i Norske Gaardsnavne b.16: «Buran. (-) Flertall av burn, bur.» 0g han nevner en rekke `7arianter av navnet opp gjennom tidene.
1520: Bure
1626: Buerenn
1535: Buru
1634: Burum
1559: Bure
1723: Buurum
1590: Burenn
1 eldre skriftlige kilder blir folket på Buran kalt «burmænder». bl.a. bruker sorenskriveren denne benevnelsen under rettssaken om Bursetra i 1799. For å forstå den funksjonen som Buran har hatt som en slags opplagsplass, må vi vite noe om hvordan ferdselen har gått i tidligere tider.
GAMLE FERDSEElSVEIER
I våre dager går hovedferdselen gjennom Trøndelag i retning nord-sør. For l ooo-2000 år siden gikk en kanskje like så viktig «trafikkåre» i retning Østover, gjennom Jemtland til Birka, og over Bottenvika til Finland og Russland. Det var ingen tilfeldig sti Hellig Olav valgte fra Gardarike til Sul, men en gammel kjent handelsvei der pelsverk var en viktigvare. Funn viser at denne midt-nordiskeveien hadde forbindelser med markedene sør i Europa. Jemtene brukte denne handelsveien både i øst og vest. En annen vei inn i Trøndelag, var Fersveien. Dette var en god vintervei.
Jon Leirfall skriver:
Ein må gå utifrå at vegen mellom Mærraskaret fram til Buran og Okkenhaug i Frol tidleg har vore den viktigste vegleia viters tid mellom Trøndelag og Jamtland. Den er sikkert eldre enn vegen over Sul. Det er her vi har det finaste lendet for lasskjøring, og det er dette som er grunnlaget for Levangermarknaden. Men det er ikkje umugleg at Buran er eldre varebytteplass enn Levanger. Jamtane hadde båtnaust i Naustvika på Fersdalen, og rodde derifrå utover til Fersoset der det var naust på Tangen. Om viteren kjørte de på isen og det var grei lei på nordsida av Feren gjennom Steinsdalen fram til Fersoset. Herifrå var det fin lei over Reinsjøliene, der det frå gammelt av har vore fastboande folk, fram til Frol
Leirfall skriver samme sted:«På gamle militærkart er det tegna opp eit utal av vegleier mellom Norge og Sverige i traktene omkring Feren og framver mot Stjørdalen og mot Markabygda. 0g vi kan gå ut fra at på desse stiane har det rakla folk fram og tilbake mellom landa i tusener av år.»
«Innenriksveien»
Veien fra Trondheim til Namdalen gikk over Skjelstadmark -Markabygda-Skjøtingen (betyr snarvei av skjot = snar, snøgg) -Reistad tjl Munkeby og Levanger, og fra Reistad over Buran-Tromsdal eller Ravlo til Verdal.
BURAN OG LEVANGSMARTNADEN
Marsmartnaden på Levanger har lange tradisjoner og Buran har vært en stasjon langs ferdselsveien til denne martnaden. Leirfall har som nevnt en teori om Buran som varebytte-plass i denne forbindelse. Martnaden foregikk om vinteren. Da hadde en oversikt over årets produksjon, og det var lett å ta seg fram med hest og slede over isen. Det kunne nok hende at veien i mars ned mot Levanger kunne være dårlig for slede-transport, mens Buran enda hadde vinterføre. -Da kunne det være greit å ha en varebytteplass der. Det samme klimaforholdet har vi på Buran i Markabygda.
Edvard Bull d.e. skriver i boka Jemtland og Norge,1927:
Til forståelse av forbindelsen mellem Jemt[land og Norge i gammel tid vilde dei være meget verdifullt om vi kunde får ordenilig greie på utviklingen av Levanger marked. Omsetningen her tør sikkert til sine tider ha vært vel så betydelig som den på Jamtamot. Dessverre er imidlertid materialet her meget magert. Klart og sikkert er det riktignok at Levangermarkedet går tilbake til middelalderen og endog langt tilbake i denne, selv om våre positive oplysninger riktignok først tilhører middelalderens seneste tid. I sitt forsvarsskrift til herredagen i 1597 forteller den danske lensherren i Trondhjem, Ludvig Munk, følgende:
«Det holdes et marked der udi lnnherred på en plass som heter Levanger ved St. Mathias’ tid (24. febr.). Til samme marked kommer en stor forsamling både fra Dalene, Innhered og fra sjøsiden; der selger da landbøndeme til de andre bønder som bor ved sjøsiden, smør, mel og korn i allerdyreste måte for penger, sølv og fisk.
Jemtland har ei innfløkt historie, dels som norsk, dels som svensk område. Først ved freden i Brømsebro 1645, ble dette omstridte grenseområdet erklært svensk , og har vært det siden . Men jemtene har hatt en nær tilknytning til Trøndelag og folket her. Noe som enda viser seg i en del felles ord og uttrykk . Det var de regjerende menn i slott lenger sør som bestemte om de sku[le være venner eller fiender opp gjennom historien. Hva menneskene som bodde her opp mot fjellet på hver sin side av Kjølen tenkte om de skiftende politiske vinder, vet vi lite om. Folket på Buran har sett jemtene komme ned Fersveien både med «ferdskrinda» og med sverd.
KVERNSTEINER
La oss igjen se hva Gerhard schøning skrev i sin be;krivelse fra Burmoen for over 200 år siden:
«Den heele Mo har tilforn været bevoxseri med en stor Granskov, men en, uvist paa hvilken Maade, opkommen Skov~Ild, har fortæret det meeste deraf, som man berettede mig, Aaret efter det saa kaldte Svenske-Aaret eller Aar 1719. Derved blev da en stor Deel af denne store skiønne Strækning blottet; man fandt da overalt Agerreene og andre Tegn, at Stedet havde i fordum Dage været beboei, baade rieden for Gaarden Vænaas, og paa andre Sleder., blant dem, i jorden, en deel gamle Gryn-Qværne.»
Det siste stykket som ikke er dyrka på Åsmoen ligger ved gården Åsgård. Der er et furuholt som kan fortelle noe om fortida. I dette furuholtet er det tatt et prøvestikk (Ivar Berre og Arne Sivertsen) som viste et kull-lag. Dette understreker det Gerhard Schøning skrev i 1775, om at folk sa det hadde vært en stor skogbrann der i 1719-20
Etter denne brannen kom det for dagen rester etter åkerreiner, gårdsbruk, og en rekke kvernsteiner. Noen av dissc steinene finnes i området enda:
Ifølge Kjell Haarstad ved Historisk institutt i Trondheim, er det sannsynligat kvernsteinene er fra før 1500-tallet, da Selbu nærmest hadde monopol på kvernstein etter den tid, og kvernsteinene på Moen er ikke Selbustein.
BURAN SOM MARKEDSPLASS
Vi har forbindelsen bur-korn-kvernsteiner. Navnet Buran forteller om en bur-plass, lagerplass for korn. Det er vanskelig å si hvilken tidsperiode dette skjedde, men ut ifra de kildene vi har om Burari tilbake til 1520, må Buran ha fått navnet sitt før svartedauden. La oss se litt på deisom er skrevet om Buran som markedsplass. Først fra Gerhard Schønings beskrivelse, som jeg har sitert tidligere:
Norden for Gaarden Buran, og paa hiin Siide af en her nedriridende lille Elv, ligger den mo, paa hvilken berettes tilforn at have staaet en Stad, en Kiøbsiæd eller vel rettes en Markeds~Plads. Man viiser der, i de her nu værende Skove og Udmarke, noge[ man kalder Gader, lange, men smale, liigesom med Steene brolagde Strimler, som løbe frem i en lang Strækning, skiønt nu overgroede med Jord, Græs eller l.yng og Skov. Detie viiser Rigtigheden af det gamle Sagn. Her maae virkelig have staaet eri Samling af Huuse, i.sær af de saa kaldte Stabburer, e!ler Korn-Huuse, hvoraf Stede[ har uden Tvil faaet Navn. Som man kan slutte, maae her have været en Markeds-Plads og et Slags Opplags~Sted, hvorhert de fra Søesiiden have brag[ deres Korn og andre Varer, anlagt især [,i[ Beqvemmelighed for Jamterne og andre her omkring i Marke-Bygderne boende, hvilke her have omtusket deres Varer med Bygde- og Søe-Børidernes. Naar og hvorledes denne Plads er bleven ødelagt, veed ingen ai berette; dog vil man meene, og et gammelt Sagn skal siige, at det er skeei ved ljynild. Heromkring, i Skovene og Udmarken, findes adskillige, blandt dem anseelig store Kiæmpe~haue og Steen-røser, hvilket noksom viiser, ai Stedet har, i fordum Dage, været stærkt beboet, og beboet af mægtige, store og anseelige Mænd.»
Ifølge Schøning var det på nordsida av Burelva at bura lå, som har gitt stedet navn. Ja, ifølge tradisjonen skal det ha vært en markedsplass her. Å kalle det en «Stad» er vel å gå for langt. Det stedet som Schøning her nevner kalles også Burmoen. På midten av l800-tallet fikk en husmannsplass her dette navnet, og det brukes den dag idag. Denne moen ligger mellom Burelva og Verdals-grensa, og herifra har det gått veier i tre retninger til Verdalen: Forbi Ramsåsen til Tromsdalen, gjennom Stjørdals-skalet, og over Ravlo. Hvordan folk har fantasert om funna på Åsmoen/Burmoen viser denne avisartikkeelen fra Nordre Trondhiems Amtstidende 19/6-1898:
Efter den sorte død vis[e der sig at have været ei handelssted på Burmoen, som var godt besøgt af svensker ved det derværende stevne, som holdies fra februar til midten af marts. Martsmarkedet i Levanger blev oprettet 1760 og førhjulsmarkedet i 1810. Handelsstedet paa Burmoen, hvor der var 16 butikker, synes at have eksistert iridiil 1600-[allei, da det blev afbrændt ved et fiendtligt indfald af svensker. Paa nedre Venaas skal have være en borg; om det var bondeborg eller herreboprg, kjendes ikke.i den kilde, hvorfra meddelen har sin kundskab. Paa Aasmoen (mellom Venaa og Buran) var den gang 16 skattnummer. Der har vært delte meninger om, hvorifra navnet Buran skriver sig. Somme har met at det hidrørt fra en næssekonge ved navn Burmann.
Andre tror, at navnt skriver sig fra den mængde bur (stabbur), som tidligere fandtes her, hvorfor man ogsa at tidligere skrev« Burom» . Paa Reistad har en gang vært en Kirke, den blev nedlagl i aaret 1622.
H. H. S.
Den anonyme H.H.S. har lest dette i ei gammel bok på lnderøya for lenge siden. Boka var uten tittelblad.L. D. KIûwer er derimot skeptiker. Han skriver i 1824: 2)
«Om en med Stene belagt Moe i Skognens Præstegjeld.» «Under Nabogaardene af Skaugsæt, nemlig Venaas og Buran, som ere de sidste i Bygden mot øst under Fjeldet mot Sverige, er en betydelig Moe eller Slette, der nu er bevoxet med unge Furru-Træer. Enstor Deel af denne Moe er, ligesom en Gade, belagt med Kampe-Steen, men efter mit Skjøn ej med Menneskehænder, thi slige steenbedækkede Pladse har jeg mangesteds seet, og jeg kan ikke tvivle paa ut Naturen har dannet dem, da derpaa slet intet Spor findes af Huus eller Menneskearbeide.
Garnle Sagn berette, ai paa nævnte Moe skal have været en Kjøbstæd, hvilket jeg ikke finder rimeligt, thi vlde man antage den Deel af Moen, hvorpaa der findes de nævnie Steene, for. Byens Grændse, saa maatte den have været omtrent 1.000 Alen bred og 2-3000 Alen lang, altsaa ligesaa stor, ja endog størreg end Trondhjem i dens nuværende Forfatning, foruden at jeg aldeles ikke kan indsee, hvorfor en Bye eller Kjøbsiad paa deite Sted skulde anlægges lige under Fjeldene og saa langt fra Søen, hvorfra alle Transporter’ over et coupert Terrain endnu ere megeit vanskeligere. At Buran eller Aasmoen af Enkelte saavel i Hedendommen som 1 Midldelalderen har været beboet, beviser nogle af almindelige kampesteene opkaslede Steen-Dysser,
hvori Levninger af Begravede ere fundne. Den største af disse er cirkerund, omtrent 18 Alen i Diameter og 21/2 Alen i lodret Høide. En liden Møllesteen saa stor som de man almindelig bruger i Husene at male Gryn og Malt med er ogsaa funden paa benævnte Moe, som synes at vldne om, at her har staaet et Huus, skjønt jeg ikke paa de Steder af den, (der) jeg var, kunde opdage nogen Huustomt.»
) S.H. IVa s 282.
Den anonyme avisskriveren i 1898, som ble sitert tidligere, nevner at det «Efter den sorte død» viste seg «at have været et handelssted paa Burmoen». Selv om fantasien løper løpsk i denne artikkelen, er det ikke usannsynlig at det var svartedauden som satte stopper for burvirksomheten på Buran.
Jemtland ble meget hardt ramma av svartedauden. Dette satte en stopper for den livlige handelsvirksomheten mellom Trøndelag og Jemtland i en hundre års tid framover, og det må også hatt sin virkning for burmennene at «jamtskreia» ganske brått uteble.
Schøning forteller om et sagn som sier at Burmoen ble ødelagt «ved Lynild». Det ser ut til at virksomheten til burmennene etter tradisjonen har slutta brått. Da kan både lynnedslag og svartedauden være mulige årsaker.
De eneste som kan finne ut noe mer om mysteriet Burmoen, er arkeologene. Men folk som bor her vil fortsette å fundere og lete etter forklaringer,som de har gjori i flere hundre år.
Kilder utenom de som er nevnt:
Biørnstad, Margareta: Handel på nordliga vagar under jernålderen.
Jeg har lest en god del gamle bøker om gamle ferda-veier og hare her samlet opp en del notater og veier fra Markabygda mot Buran i Okkenhaug som ble brukt i eldre tider før hjulet ble vanlig her i Norge. Også Markabygda imot Skogn.
Vegen over Skjøtingen er nå dessverre mye av denne borte, da den lite brukt. Men Frem til Reistad-bustaden er den godt merket, som Pilgrimslei. Men det hadde vært moro for oppfrisket denne frem til Lavøya og andre plasser. Etter Reistad bustaden og imot Reistad-dammen er det få spor etter den. Det har vært forsøk merke den opp også mye av dette er blitt borte.
Mulig at en skulle ha fått Forminneforening eller Riksantikvar til å foreta seg noe. For etter som det står i bøkene er denne farvei vært brukt lenge 1000 kanskje 2000 år. Når en leser om området Åsmoene og rundt i Buran i Okkenhaug så ser det ut som disse har vært et knutepunkt i eldre tider, mye av dette er også dessverre borte i dyrking av landskapet. Mulig også de som har tilgang til satellittbilder og Lidarteknologi kunnet gjort et fremstøt? Mange har mye bedre greie på dette enn meg, men jeg ønsker å få dette synliggjort for våre etterkommere. Her er noen utdrag jeg har funnet både i Levanger Historielag sine årbøker og Skogn Historie.
Tormod Hovd
Dersom ein skulle til Verdalen eller bygder lenger inn, gjekk beinaste vegen om Grønningen fram til indre Markabygda, der ås høgda Hjelmen var merkepunkt. Herifrå tok vegen seg opp mot Tomtvatnet og gjekk nordetter langs ein jamn åsrygg som med tida vart kalla Skjøtingen eller Støttningan, — begge namn vil seie «Snarvegen».
Ein kom da fram til Kolberg i øvre Frol. Her var det vegskil. Skulle ein til Geite eller grenda derikring, tok ein ned «Brekka» og over eit mindre vad ved Munkrestad. Skulle ein lenger nord etter, tok ein ned til eit vad ved Restad, og hadde grei line over Okkenhaug og Kløvjan til Vinne. Dersom ferda skulle gå til landet nord om Verdalselva, gjekk vegen frå Restad over Buran og i Tromsdalen, Levringan og Steine til vad ved samanlaupet av Inna og Helgåa (terrenget Holmen—Grunnan). Derifrå var det grei line ned gjennom Verdalen og over til Røra, Sparbu og Inderøya. Skulle ein til Steinkjerområdet, gjekk beinaste vegen over Leksdalen. Det kunne og vera tider da ein kunne vada storelvane. Da kunne ein koma over Stjørdalselva ved Re. 1 ) Vegen måtte omgå Langsteinen gjennom eit indre dalføre og kom da fram vest om Hoklingen, gjekk gjennom Åsen, Skogn og nedre Frol og over Verdalselva ved Re (no Sundby—Melby).-) Herifrå kunne så vegen gå over Røra til Steinkjer-området. Denne vegen var kortare og gjekk meir gjennom bygdene. Folk som reiste utan hest, kunne til kvar tid nytte denne «nedre» vegen og koma over elvane med båt.
Ref Skogn Historie Band III
Den Eldste E6 Gjennom Levanger årbok LHL 1990
Arne Sivertsen
Langs sørhallet av Skjøtingen går det ei gammel veglei, midtpartiet av den kortaste vegen mellom Stjørdal og Verdal. Skjøtingen har namnet sitt frå det. Det kjem av det gamle ordet for snar -«skjot», og tyder altså snørvcgcn. Eg meiner å ha hørt to variantar av namnet -Støttningan og Skjøtningen, av eldre Skogningar. Vegen er svært gammel, truleg mellom 1 og 2 tuscn år. Den var i si tid kongevegen frå Lade og nordover – ein slags første E6. Seinare har vi fått andre «kongevegar», nærare bygda. Men dette er den eldstc. Korleis såg vegen ut? Idag villle vi vel kalle den ein sti. Den vart brukt av gåande og ridande. Hestar kunne ha kløv, eller dei drog ein slede eller eit «slep». Vogn kunne ikkje brukast. Der det er muleg er vegen lagt på tørr mark, grus eller sandjord, over myrene er det lagt kavelbruer. På grusmarka har hestehovane gjennom åra slite ned ein «holveg» og desse partia er enno godt synlege fleire stader. Kongevegen skulle vera rydda til ei viss breidd, nord for Trondheim 4 alen (2,5 m), og sør for Trondheim 6 alner. Kor går den? Den kjem opp gjennom Skjelstadmarka, går over Bulandet, og fram over Frigarden, Tunseth. Stormoen og Buran i Skogn Markabygd. (Sjå Asbjørn Andresens artikkel i 89-skriftet). Frigarden er vanleg namn på ein gard som ligg slik til at farande folk kunne få hus og mat når dci trong det. Garden hadde plikt til dette, og var derfor fri for skatt. I Markabygda tar vegen av ved Stormoen og går om Verås, Troseth, Vinkjærran. Hegglia, Tomtvasslia, Restadbustaden, Lavøya og ned til Kolbergmo. Det ligg altså fast busetnad og setrer langs heile leia. Ved Kolberg har vegen ei sidelei ned «Brekka» og bort over «Riarmoen» til klostret. Her er dct eit fint vad over til Munk-Restad.
Vadet ved Restad
Mellom Kolberg og Restad måtte vegen over Tomtvasselva. Her var vadet omtrent ved indre enden av den noverande dammen. Det er vel denne elveovergangen som har gitt garden Restad (Reistad) namnet sitt. I eldre språk heiter ein slik grunn eit r6. Restad betyr da garden der vegen går over elva. Slik blir namn som Restad og Re interessante i veghistoria. Garden Ree i Stjørdal ligg no eit stykke inne i landet, ved eit tørrlagt elveløp. Kanskje låg vadet over Stjørdalselva her. da garden fekk namn? Ein annan Ree-gard (no utrasa) låg oppe i Verdal der Olav Haraldson etter tradisjonen gjekk over elva med heren sin. Somme Restadnamn har i vår tid vor[e skrive Røstad, slik som Røstad i Leksvik og Munk-Røstad i Frol. Dei ligg berre ved gamle elvevad. Eldre frolbygger seier enno Munk-Restad. Dette mest for å minne om at restadnamnet er eit minne om ei gammel og viktig veglei – den første kongevegen.
Der vegane møtest
Vi tar oss over Restadvadet og kliv opp bakken frå elva, litt vest for garden Reitan. I sandjorda her har trafikken laga eit djupt spor. Oppe på kanten til venstre ligg Geilsveet. Røflo seier at Geil er det gamle namnet på ein sideveg. Her gjeld det vel vegen opp til sjølve Restad. SågårvegenovertørrmarkforbiRestadmo,overÅsmoanmotMobekk og Buran. Her er det meste av spor fjerna i sammenheng med nydyrking. 0le Kvitvang, som gjorde mykje av arbeidet, fortel at det her både var stcinsette «gater» og ein god del gravrøyser nær sjølve vegleia. Desse spora kan ha sammenheng med ferdselen langs vegen eller med folk som var avhengig av den, men dette veit vi ingenting om. Ved Venåsen går hovedleia over mot Ravlo og vidare ned mot Verdalselva til høveleg vad eller ferjestad. På Åsmoan, innover mot Buran, får vegen kontakt med heile tre vegleier over til Sverige (Jamtland). – Den vi kallar Fjellvegen -opp Jamtkneppet og innover Heståsdalen -forbi Reinsjølia, langs eller over Feren og gjennom Kjølhaugane til Skalstugan og vidare austover. – Frå Mobekk forbi Skansberget, opp Svenskbakkane og vidare inn mot Glonkvollen og Feren. – Frå Buran gjennom Tromsdalen mot Stene, til vad over lnna og inn på den kjente ferdselsleia over Suul, Merraskardet og til Skalstugan. Tegner vi desse vegleiane inn på eit kart, ser vi at Åsmoan – Buran blir litt av eit vegknutepunkt. Idag ville vi vel hatt ei trafikkmaskin der!
Vegar og kornhandel – Buran
Det er tradisjon at det ved Buran har lege ein «by», eller som Gerhard Schønning seier, ein lagerplass med stabbur, sikkert i sammenheng med kornkjøpet åt jamtane. Da Schønning var der i 1774 såg han berre steinsette «gater» som minne om byen. Men folket på Buran var enno kalla «burmenner». I Stjørdalsboka fortel Jon Ieirfall at det var tradisjon i Skatval at bøn dene leverte korn til Buran. Han sa også at det måtte vera fomuftig å kjøre fram kornet til henting på ein plass der sledeføret enno var sikkert under Marsimartnan. Ned mot l.evanger kunne føret vera så som så på denne tida. Stemmer dette, vart nok kornet kjørt fram til Buran like før jamtane kom over fjellet. Så vidt ein veit leverte heile lnnherad korn til jamtane. Her kjem altså nord-sør-vegen vår til nytte. Det kan sjølsagt ha vore fleire kornlager i Frol enn dette ved Buran. Helge Kolset sa han har høyrt at det hadde vore eit slikt bur ovanfor Restad. Kan også «gatene» på Åsmoan ha slikt opphav? 0g kva med Buran i Markabygda?
«Snarvegen» var Brukbar til mangt
I mellomalderen var vegen også pilgrimsveg. Både svenskar og finnar kom over fjellet for å søke helsebot ved Olavsskrinet. Vegen vår vart da ein naturleg siste etappe. Her har kanskje sidcvegen frå Kolberg ned til Munkeby kloster si forklaring. Vegen vart sjølsagt også brukt lokalt til kontakt mellom bygdelaga. Friarveg? Den var seterveg frå begge sider. Helge Kolset fortalte at eldre frolbygger kalla vegen «koinnlausvegen». Markabyggene kom etter den når dei hadde sloppe opp for såkorn -. Snarvegen nord-sør villc også vera viktig i ein krigssituasjon. Mest kjent er vel at deler av Armfeldtheren brukte den i sitt andre anfall mot Trondheim. Under innmarsjen i Norge gikk Armfeldt over frå Feren og ned til Verdal. Det norske forsvaret hadde rekna det for like sannsynleg at han frå Feren ville gå rett ned til Buran og deretter ta snarvegen vår mot Trondheim. Den ruta hadde far til Karl den tolvte tenkt å bruke, han hadde også anfallsplaner. I Frol var det derfor plassert 660 mann for å bremse opp eit slikt anfall, fordelt på Buran (Skansberget) og på vadet ved Restad. Forsvarsanlegga var nok forhogningar. Kan det finnast rester av desse enno?
Kvifor går vegen så lang inne i landet?
Dei gamle maktsentra i Stjør-og Verdal låg eit stykke inne i landet, og beinvegen gikk mellom dei. – Vegen langs fjorden var lite framkomande. Dette fekk m.a. Armfeldt merke da heren hans sleit seg fram gjennom Langsteinberga hausten 1718. – Det fanst ikkje bruer over Stjørdals-eller Verdalselva. Elvene måtte enten vadast eller ridast, og da helst eit stykke inne i landet, der vassføringa var mindre. – Vegen kom i nær kontakt med dei viktige ferdselsleiene over til Jamtland.
Ny veg langs den gamle Leia
Da Tomtvatnet skulle demmast opp, vart det laga kjørcveg/bilveg frå Frol inn mot Furuhevlen. Etterkvart vart så denne vegen arbeidd heilt over til Markabygda. og for få år sian fullført ned til Skjelstadmarka. Denne nye vegen går for det meste heilt nede ved vatnet, langt under gamleleia. Men i allefall ein stad går dei i hop: Ved bekken ned for Hegstadh}’tta cr dct ein overgang som både gammel og ny veg har bruka. Sør for overgangen finn vi derfor gamle vegen like opp for den nye, som ei djup, brei grøft. No kan vi altså kjøre den indre vegleia mellom Stjør-og Verdal. Vi ser at den framleis har militær interesse, vegen og jarnbanen ved Langstein er sårbare også i dag. Det er ei veglei full av historie. Kjør den ein gong, og sett fantasien i sving.
Forslag
Mellom Gresset og Vådal inn for Røra finn vi atter litt av denne eldste kongevegen. Her er vegen rydda og merka, og er idag mykje brukt til turararangement. Dersom vi rydda og merka gamlevegen langs Skjøtingen, kunne den bli brukt på samme måte -også her går bilvegen like ved. Nytt liv til eit kulturhistorisk minne?
Til denne artkkelen er det henta stoff frå:
– John Røflo: Langs den gamle kongeveg gjennom Innherred
– Jon Leirfall: Stjørdalsboka.
~ Mariin Siverisen: Skogns eldste hisiorie.
– .Nelius Hallan: Den meir enn tusen år gamile alfarvegen nordover gjennom Skogn. – Gerhard Schønning: Reise gjennom en Deel af Norge.
– Julius Bye: Folk og heimar i Frol. Fjellvegane.
Arne Sivertsen:
Den gamle vegleia Markabygda-Levanger
Ein god del av trafikken til Levanger kom sikkert sjøvegen. Men dette rike distriktet måtte også ha skikkeleg vegsamband over land. Vi skal her sjå på ei lei sørfrå, som må ha vori viktig gjennom meir enn tusen år.
Vegen kjem inn i Markabygda over Skjelstadmarka (sjå Asbjørn Andersens artikkel i årbok 89). Den går forbi Buran, Hallan og Venset. Nord for Venset går den ved Dalsvetjønna like forbi den gamle bygdeborga Ratåsen. Så bøyer den av mot Synnegardane og kjem forbi småbruka Reitan og Lundsvoll. Vidare går den gjennom skogen fram til den nedlagde garden Lund. Her kan ein enno sjå restar av veglina.
Frå Lund har den gått gjennom Leinsmarka, over Kvennbekken, fram til «Finnkallbakken» og vidare forbi Høyslomoen (Granheim) til Masteråsen. Her deler vegen seg:
Ei lei går nordover, over Matberg, til vadet ved Munkeby kloster. Frå Munkrestad kunne ein så enten ta vegen mot Geite og Levanger eller ein kunne gå vidare mot Verdal (sjå årbok 89 — Bjørn Olav Nygård).
Den andre leia går direkte mot Levanger — over Lorås, Korsvegen og ned til Formoen ved Halsan. Her går den på ny like under ei bygdeborg, Halssteinen, og vidare utover Moan.
Denne vegen inneheld mykje interessant historie, både kjent og ukjent.
Bygdeborgene
Det ligg to solide forsvarsanlegg ved denne vegen, bygd med stor innsats. Kva kan dei ha tjent til?
Dei første hundreåra etter Kristus (folkevandringstid) var urolege i Nord-Europa. Truleg ga dette seg utslag også på våre kantar. Fleire bygdeborger i Innherad kan vera bygd som vern for folk og krøtter når omrekande herstyrkar drog forbi. Halssteinen høver godt til eit slikt formål. Ratåsen gjer det derimot ikkje. Borgane er fint oppmura seier Gerhard Schønning som besøkte Levanger i 1774. Dette kan tyde på at dei er etter folkevandringstid.
I Borgarkrigstida — omkring 1200 — hadde kongemakta i Nidaros og Oslo ofte ufred med Innheradsbøndene. Da, som no, ville desse nødig betale skatt. Ein landher sørfrå ville naturleg komme opp over Markabygda og ta «vegen vår». Her kunne begge bygdeborgene vera til nytte som forsvarsbasar. Halssteinen har også vitnemål om bruk på denne tida. Det er funne pengar og ein minnemedaljong frå korsfarartida der oppe.
Halsteinen har faktisk vore utrusta som festning også i seinare tid — den store nordiske krig (1709-20). I norske militærarkiv ligg det kart som både viser murar, vassbrynn og kanonstillingar. Schønning nemner og brynnen, og at det skulle ha stått hus her oppe. Opprustinga av borga skulle vel bety at den enda forsvarte ein aktuell herveg.
Ratåsen kan berre ha vore base for ein styrke som skulle stanse inntrengarar — mest truleg i borgarkrigstida. Den høver berre for kortvarige opphald. Men den ligg strategisk til ved ferdselslina. Blautmyr på begge sider gjer det vanskelig å ta seg fram til hest andre stader enn like under borga. Vatn måtte dei hente frå Dalsvetjønna. Eit steinbrudd like ved tjønna må ha levert stein til murane.
Ratåsen sett frå vest. På myra ser vi enno den gamle vegleia som ei lys stripe. Foto: A.S.
Begge borgane har mista mye stein frå murane. Bonden som viser Schønning Halssteinen i 1774 fortel at han har kjørt ned ein god del stein til husbygging. Og da det skulle byggast bru over Halsbekken vart det også rulla stein ned frå borga. I Markabygda vart det sagt at «det va no arti åt gjetargutan å rull stein ut over bratthalla». Kanskje er noko hamna i fjøsmurane her og.
Men vegen har mykje anna historie.
Den går forbi Lund, opp for garden Lein. Lund er ofte namn på en plass der det har vore gudsdyrking i gammel tid.
Frå Lund er vegen tildels ødelagt av ein traktorveg. Men eit par hundre meter forbi Kvennbekken er ein urørt del. Her er vegen oppmura langs eit fleinberg så den blir grei å kjøre.
Så kjem vi til Gjartrudmoen, der vi enno ser gruvesteinane etter huset til Gjartrud like ved vegen – og kanskje også dei siste potetforene hennes. Kva gjorde at ho slo seg ned herinne?. Moen er rein sandgrunn, og vi ser overalt groper i marka. Desse vart først tolka som dyregraver (Karl Mørkved). I seinare tid er det klarlagt at dei fleste er tomter etter kolmiler. Langs kanten av sandmoen ligg det også fleire j arnalders gravhaugar. Nelius Hallan meiner det er langs denne vegen bondeheren drog seg tilbake etter slaget på Stiklestad.
Vi går over bekken ved «Finnkallbakken». Her har det da bodd ein finnkall. Ei lokal segn seier at karen, som elles var svært så grei, også hadde serlege evner. Når han hadde det travelt, skapte han seg om til ein varg, for å komme fortare fram. I snøen kunne dei sjå kor menneskespora gjekk over til vargspor —.
Forbi Høyslomoen går vegen sammen med noverande veg. Her ligg det eit fint lite gravfelt med ein bautastein like inn til vegen. Dette burde vore reinska for vegetasjon og pussa opp.
Frå Masteråsen ned mot Lorås går vegen over ein liten bekk. Etter sagnet heiter denne Dronningbekken. Det blir fortalt at hesten åt dronninga til Olav Haraldson skulle ha snubla her (Nelius Hallan).
Så går vegen ned mot Formoen og rundar Halssteinen. Her er, som sagt, stein ovanfrå borga synleg i dei gamle brukara ved bekken.
Det finst fleire kjente vegleier frå Markabygda ned mot Skogn og Levanger. Den vi her har sett på ser ut til å ha vori viktig i ufredstider.
Storparten av vegleia kan ein enno finne att ved hjelp av lokalkjente folk. Vegen var av og til i bruk for mindre enn 100 år sian.
Forslag til vegkontor, kommunen eller lokale ungdomslag: Sørg for at litt av vegen blir merka og bevart.
Sørg for at Ratåsen blir skikkeleg undersøkt. Kva strategisk føremål hadde den?
La Halssteinen få igjen den fine utsikten der oppe ved lett hogst. Rensk opp murane på portsia og lag ein spasersti kring heile kollen, med ein utsiktsplass på kvar side. Ei lett tilgjengeleg, kulturhistorisk perle!
Stoff til artikkelen er henta frå:
Martin Sivertsen: Skogns historie, b. 3.
Nelius Hallan: Gamle sambandsvegar. Levanger-Avisa 27.6.1960.
Arne Vestrum: Skogns historie, b. 1, v/Th. Petersen.V
