Wenche Wolff Hatling (Årbok 2001)

Levanger sentrum; en presentasjon basert på kulturmiljøanalyse

Innledning
Artikkelen om Levanger er basert på utdrag fra en rapport skrevet i forbindelse med prosjektet «Verneplan for kulturmiljø» i 1994. Levanger sentrum var et av de stedene som ble vurdert som Nord-Trøndelags representative kulturmiljø.

---

Levangers byutviklingshistorie er interessant fordi den gjenspeiler bygningslovgivning og byggeskikk over tid. Byen er «Pionerby» når det gjelder bygningsloven av 1845 og 1896, og er samtidig en av de få helhetlige bebyggelsene i Norge fra den korte bygningsperioden mellom bygningslovgivningen av 1896 og murtvangsloven av 1904. Byplan og arkitektur gjenspeiler denne perioden og representerer både kulturhistoriske og miljømessige verdier som det er nødvendig å forvalte slik at kvalitetene ikke går tapt.

Kort historisk oversikt over byens vekst og utvikling
Levanger oppsto som sted først og fremst på grunn av stedskvalitetene; ei havn som ligger godt i ly for vær og vind, et flatt og fruktbart landskap, og en beliggenhet sentralt i forhold til omlandet. «Lifanger» er kanskje det opprinnelig navnet på byen, «anger»; en lang fjord som ligger lunt og beskyttet, «lif».

De første beretningene som omtaler Levanger er fra 1000-tallet. Gjennom middelalderen gror handels- og kirkestedet fram. Levanger som årlig markedsplass blir først nevnt i 1473. Levanger er knutepunk-tet for handelen mellom Trondheim, Nordland, Innherred og Sverige, blant annet fordi veien fra Jämtland kom inn over Levanger. Stedet hadde i tillegg god havn og var enkelt å forsvare. I løpet av 1700-tallet dannes en bebyggelse langs veien; mot sjøen lå bryggene og sjøbodene og inn mot gata lå forretninger med boliger og uthus på den andre siden. Eiendommene blir liggende på tvers av en uregelmessig og krokete hovedgate. Levanger fikk status som kjøpstad i 1836, og fikk også eget tollkammer året etter. Kjøpstadsrettighetene innebar at Trondheimsborgerne mistet sine handelsprivilegier slik at Levanger-borgerne fritt kunne drive handel året rundt i egen by. I 1846 brenner byen og hele byen ødelegges.

Det blir laget en ny byplan som ga rom for en ny bebyggelsesstruktur (måten bygningene er ordnet på) med utvidelsesmuligheter i mer enn en retning. I tillegg kom andre krav til brannsikring og trafikkforhold. Løsningen ble en byplan i form av et rutenett med kvartaler og gater. Byplanen hadde en tversgående parkakse som brannskille, noe som var etter internasjonale og enerådende byplanidealer. Den første bygningsloven av 1845 ga planformen og dimensjoneringen av gater og kvartaler. Levanger fulgte denne loven, og blir dermed spesielt interessant fordi stedet ble den første by oppbygd etter denne loven.

 

Byplanen var en ren gateplan med et regelmessig, ensartet gatenett og en lukket kvartalsbebyggelse. Det var enkelt å stikke ut nye tomter og gjenreisningen gikk raskt. Det ble liten differensiering mellom gatene (alle gatene synes å være like viktige), og det var funksjonsblanding mellom boliger, forretninger og bygninger for husdyrhold. Bebyggelsen ble holdt i empirepåvirkede laftede trehus i to etasjer, ofte innkjøpt og flyttet inn til byen fra omlandet. Uthus og verksteder var i bakgården. Det var store forskjeller i boligstandarden og enkelte store «trepaleer» dominerte den øvrige bebyggelsen. Byen brenner på nytt i 1877, men bygges opp igjen etter den samme planen. All bebyggelse lå innenfor bygrensa.

Etter hvert erverver kommunen bygrunnen fra Levanger gård og tilbyr tomter til nyetableringer. Dette gir ny vekst fordi flere institusjoner flytter til Levanger og industri blir etablert. Sjøgata regnes som byens hovedgate så lenge det var nær tilknytning til sjøtransporten, men etter hvert som tyngden legges på landtransport blir Kirkegata byens hoved-gate. I 1864 får man bro over sundet. Meråkerbanen skapte en ny handelssvei mellom Norge og Sverige. Levanger får sterkt merke nedgangstidene på slutten av 1800-tallet.

I 1897 brenner byen nok en gang, og tidspress i en oppgangsperiode setter fart i gjenreisningen. I løpet av et års tid er byen gjenreist etter den samme reguleringsplanen. Nytt var det imidlertid at man etter endrede planidealer innførte akseelementer og la noe differensiering i gatestrukturen, det vil si at viktige gater fikk større bredde. I tillegg ble det etter de nye arkitekturidealene laget såkalte «arkitektoniske markeringer» av viktige gatehjørner (for eksempel tårn). Større bygninger i murstein fikk en sentral og viktig plassering.

Da byen brant i 1897, var man redd for at en murtvang (krav om at alle bygninger skulle oppføres i murstein) ville hindre en rask gjenreisning av byen. Dette førte til at den nye bebyggelsen bare oppfylte minimumskravene til brannsikring i Bygningsloven av 1896 (brannmur mellom alle hus). I 1904 ble det innført murtvang for alle norske byer, mye på grunn av Norges Brannkasses store utbetalinger etter alle bybrannene. Murtvangen bidro til at den senere bebyggelsen skiller seg klart ut fra århundreskiftets bebyggelse; andre idealer og kostnadene ved bruk av murstein gjorde at boligområdenes bebyggelse endret seg markant.

Bebyggelsen vokste utenfor bygrensa hvor det var rimelige tomter og ingen murtvang eller bygningslov som gjaldt. Forstedene ble liggende etter innfartsårene til byen. I 1964 gikk Levanger sammen med sine nabokommuner og dannet storkommunen Levanger. Etter krigen hadde Levanger opplevd nye vekstperioder, og den nye bebyggelsen kom i form av villabebyggelse med lav tetthet. Tettstedets utstrekning økte sterkt på grunn av økt bilbruk, og E6 ble lagt utenom sentrum i 1977-80 for å avlaste presset på bykjernen. Med vegomlegging og utfyllingsarealer har tettstedet blitt sterkt endret, og kjøpesenterproblematikken er med på å trekke aktiviteter ut av det gamle sentrum. Endrede arkitekturidealer har både forflatet og beriket det gamle bygningsmiljøet i sentrumssonen, men det har i de senere år vært en voksende interesse for å ta vare på og restaurere den gamle bygningstradisjonen gjennom å satse på miljøtiltak og ny aktivitet i sentrumsområdet.

Topografiske og næringsmessige forutsetninger for vekst
Sentrumsområdet ligger på ei flat elveør, mens resten av bebyggelsen ligger i et småkollet landskap omkring tettstedet. Berggrunnen består av sterkt omdannede kambrosiluriske bergarter. Levanger tilhører et av de beste jordbruksdistriktene i Nord-Trøndelag, og mesteparten av bebyggelsen ligger på tidligere dyrka mark. Sentrum ligger skjermet for vind, og klimaet kan beskrives som typisk trøndersk innenlandsklima. Landet omkring sentrumsområdet er rikt på fornminner og kulturminner. Utviklingen av tettstedet må ses i sammenheng med den sentrale beliggenheten, handel og vekst i sammenheng med viktige ferdselsveier og den naturlig lune havna.

Faktorer som fysisk har formet området
Kartlegging av de viktigste faktorer som har bidratt til eller dannet premisser for Levangers fysiske form:

1. Klima og topografi
Landområdet mellom Sundet (fjorden) og Levangerelva ligger sentralt til og var egnet for bebyggelse. Området øst for elva var opprinnelig nærmest en sump, og ble på grunn av dette ikke bebygd før 1800. Elveøra med gode havneforhold, vindskjerming og forsvarsmuligheter ser ut til å ha vært betingelsene for den første bosettingen. Beskjedne naturbarrierer har bidratt til en relativt konsentrisk form på tettstedet.

2. Kommunikasjonslinjer
De gamle innfartsårene fra Trondheim og Jämtland til Levanger strukturerte den første bebyggelsen. På 1700-tallet oppsto det en uregelmessig, men lineær bystruktur beliggende mellom sjøen og landet. Jernbanen som kom i 1900 ble anlagt på et sumpareal som var delvis uegnet for bebyggelse. Den opptok et stort areal og ble byens grense mot øst.

3. Eiendomsforhold
I dag virker eiendomsforholdene som mulige grenser for byens vekst; Innherred sykehus, Mo gård i sør og Røstad høgskoleområde i nord. Kommunen eier det meste av grunnen i sentrum Det synes ikke ønskelig med noen større tetthet enn det er i dag innenfor de nærmeste boliområdene.

4. Bygninger og institusjoner
Det ble reist noen større murbygninger ved århundreskiftet, og disse var ofte bevisst anlagt med tanke på akse- og fondvirkninger; for eksempel jernbanestasjonen og hovedbygningen på Røstad. Andre institusjons-bygninger ble strukturert etter eiendomsforholdene; institusjonsområdet sør for byen med sykehus og lærerskole. Enkelte elementer i bykjernen regnes å være svært viktige i en bevaringssammenheng (spesialregulering i sentrumsområdet) for eksempel Festiviteten. Enkelte større gårdsanlegg har freda hovedbygninger; Mo, Brusveet og Røstad. Disse er også viktige elementer i byplanen.

5. Byplaner og andre viktige reguleringer
Klassisistiske idealer var bestemmende for sentrumsplanen av 1846. Hovedtrekkende er sterkt tilstede i dag, påvirket av hagebyprinsippet og betoning av gateakser.

Murtvang innført i 1904 begrenser byggingen av lukkede kvartaler (min. 5 meter mellom trehusene) og villabebyggelsen overtar med sine åpne kvartaler. Sammenslåing med andre kommuner i 1964 ga større vekst-muligheter på grunn av større omland.

6. Hendelser
Brannen i 1846 ødela den gamle byen og en ny byplan ga grunnlaget for Levangers nåværende form. Brann i 1897. Gjenreisningen går raskt på grunn av tidspress og mulighetene for at det blir innført murtvang. Oppbygging etter 1846-planen, men noe endret i forhold til datidens planidealer.

7. Arealbruk
Utvidede arealkrav for industri og institusjoner samt 1990-tallets kjøpesenterproblematikk har bidratt til at nyetableringer og utvidelse foregår i utenfor sentrumsområdet.Servicefunksjonene innenfor sentrum har ekspandert på bekostning av boligfunksjonen.

8. Bebyggelsesstruktur
Bebyggelsen i sentrum er strukturert innenfor et mønster av en streng rutenettsregulering, og kjennetegnes av lukkede kvartaler med avkut-tede hjørner. Bryggestrukturen er en rest av den eldste bebyggelsesstrukturen i Levanger, og er lineært forhold til sjøen.

Murtvangen av 1904 førte med seg en ny bebyggelsesstruktur som var påvirket av andre arkitektur- og planidealer; med blant annet frittliggende villabebyggelse med sveitser- eller klassisistiske detaljer. Denne strukturen finner man eksempler på ved sykehusområdet. I bykjernen ble det i denne perioden oppført enkeltstående murbygg i stilkopierende byggeskikk.

Kulturminner og kulturlandskap
Levanger sentrum er interessant som kulturmiljø fordi det gjenspeiler bygningslovgivning og byggeskikk fra en markant tidsperiode i norsk byplanhistorie. Byen er et produkt av flere faktorer, med handel og kommunikasjon som viktigste vekstårsak. Som nevnt før er Levanger pionerby et gjelder bygningslovgivning i Norge. I tillegg er den en av de få byene som kan vise fram en helhetlig bygningsmasse fra tiden mellom bygningsloven av 1896 og murtvangsloven av 1904. Slik representerer Levanger sentrum et viktig bidrag til norsk arkitekturhistorie.

Kulturlandskapet i byen er både det landskapet byen ligger i og det landskapet som er blitt bygget. Gjennom byvekst har landskapet endret seg, og det er fremdeles i omdanning. Levangers bylandskap står i i kontrast til jordbrukslandskapet omkring. Samspillet og bevegelsen gjennom andskapet er av betydning for hvordan man oppfatter stedet.

Byplanen fra 1846 og lovverket som er blitt brukt for å bebygge stedet, er både det sterkeste og det mest «usynlige» kulturminnet. Arkitekturen er det som først synes typisk og blir først lagt merke til av innbyggere og besøkende. Byens «ansikt» består likevel av flere sam-spillende faktorer, både landskapsgrunnlag, byplan og byggeskikk er med på å skape byens særpreg og identitet. Byplanen bygger på flere elementer; både kommunikasjon, bygninger og landskapsmessige særtrekk har spilt en rolle for lokalisering og vekst.

Visuell analyse
I en visuell analyse vil Levangers topografi bli framtredende. Sentrum som ligger på ei flat elveør har to avgrensende kanter; Staupshaugen nordvest for byen og Brusveområdet i sørøst. Nord og sør for bykjernen ligger fjorden og innsjøen som fungerer som en forlengelse av det flate landskapet. Også Levangerelva og Sundet er en slags kanter, likeledes jernbaneområdet, som ble sent utbygget på grunn av grunnforholdene og siden har fungert som en avslutning og grense for sentrumsbebyggelsen.

Landemerker i Levanger er først og fremt sykehuset og kirka, og kan hende kjøpesentrene og badet utenfor sentrumsområdet. Mo gård fungerer om en markering av «inngangen» til sentrumskjernen. Hovedkommunikasjonslinjene er den gamle E6 gjennom sentrum; Kirkegata, og bruforbindelsene til Staup og Brusve. Sentrumsområdet med den helhetlige bebyggelsen avgrenset av bryggerekka og jernbanen er gjenkjennbart som et eget lite distrikt. Det er også industriområdet med utfylligene i havnebassenget nord for sentrum. Videre vil villabebyggelsen i åsene på Staup og på Brusve framstå som egne avgrensende områder.

Landskapskarakteren i Levanger er «rolig» fordi det ikke er noen sterke dramatiske sprang verken i topografi eller skala. Mellom flatene og veggene i landskapsrommet er det glidende overganger, og det som mest tydelig markerer en overgang fra et område til et annet er broene; over jernbane, elva og sundet. Viktig for oppfattelsen av den romlige organiseringen er det utsynet man har mot Eidsbotn og fjorden og det flate landbrukslandskapet omkring; innrammet av de bebygde og skogkledde åsene. Byrommet er ellers ikke så tydelig, og overgangene ligger i bevegelsene gjennom åpent – tett – åpent landskap. Levangers sentrumsområde kan oppleves som trangt der det ligger inneklemt mellom åsene, elva og sundet.

Estetikk
I Levanger er kontrasten mellom tett by og et åpent vidstrakt landskap som først framtrer i bevisstheten. Vegstrukturen og elva fungerer som et bindende element mellom åpent og tettbygd landskap. Bevegelsen styrkes med åsdraget på begge sider av byen. Tilstedeværelsen av vann er et berikende element i bylandskapet og er med på å understreke den ressursmessige tilhørigheten til fjorden. Åsene rundt, elva og sundet skaper byens romlige avgrensning.

Byområdet framstår som meget helhetlig i arkitektur, skala og byplanmessig sammenheng. Bebyggelsen og byplanen er lett oppfattbar og enkel å kjenne igjen og orientere seg i. Dessuten appellerer harmonien i bygningenes arkitektur til dagers noe romantiske småbyideal; småskala og rik utsmykning bidrar til at Levanger oppfattes som en «pen» og koselig småby. Grøntinnslaget i form av parkdraget tvers gjennom bykjernen gir et pusterom mellom de trange kvartalene og er med på å markere tyngdepunktet i sentrumsområdet.

Arkitektur og byplan
Planutkastet etter brannen i 1846 fulgte Norges første bygnings- og byplanlov av 1845, og Levanger er spesielt interessant fordi den var den første byen som ble oppbygd etter denne loven. Noe lignende skjedde etter brannen i 1897, da byen ble gjenoppbygd etter en bygningslov fra året før. Planen i 1846 er en ren gateplan med udifferensiert gatenett med lukket kvartalsbebyggelse, helt i tråd med internasjonale planidealer. Planformen og alle dimensjonen var gitt i den nye bygningsloven, og det var lett å stikke ut tomter slik at gjenreisningene gikk raskere. Dessuten ble tomtene omtrent like store, slik at befolkningen var meget fornøyd og betraktet planen som en god og framsynt plan. Så har den jo også vist seg å bli basis for gjeldende reguleringsplan for sentrum fram til i dag, på tross av brannene og endrede oppfatninger om byggeskikk.

Etter brannen i 1897 ble planen mer differensiert og gradert. Endrede planidealer bidro til at byen etter gjenreisningen fikk et gatenett hvor enkelte gater sto fram som mer betydningsfulle enn andre. Dette ble markert med aksevirkninger og beplantning. Akseelementene kom i form av fondmotiver (bygning for enden av ei gate); jernbanen i enden av Haakon den godes gate og Røstad skole i fond av Kirkegata. Byen fikk slik en klarere og mer ordnet struktur. Arkitektoniske markeringer av viktige gatehjørner og en tydelig plassering av enkelte viktige bygninger i at annet byggematerial, nemlig murstein, understreket dette. Gateløpene skulle være åpne ned til sjøkanten, bryggene fikk ikke stenge utsikten mot sundet. Klart avgrensede kvartaler med enhetlig, likevel variert trepanelbebyggelse bygget opp om de klare formene. Det ble uttrykt en bevisst og konsekvent holdning til byplanidealene, og presset på tomtene samt variasjonen i byggeskikk var ikke større enn at man klarte i ivareta datidens arkitekturidealer. Det var i allmenn-borgerlig interesse å holde byen vakker. Planen hadde sin klareste og mest vellykkede form i begynnelsen av 1900-tallet, senere tiders behov har kanskje gjort at man har glemt de ordnende prinsipp som ligger bak. Utsynet til Røstad er bygd igjen, likeså utsikten til sjøen, og det er skalabrudd og huller i kvartalsstrukturen. Likevel er det mye igjen å ta vare på, og store deler av byen framstår i dag i nyrestaurert stil. Parkaksen med torget holdes vakkert i hevd.

Arkitekturen i sentrumsområdet er hovedsakelig fra perioden 1897 til ca. 1945. Det er først og fremst den «trønderske» byarkitekturen som dominerer, med to etasjes lafta trepanelhus med innslag fra tysk jugend- og sveitserstil. Etter brannen var det vanlig å importere ferdige hus fra distriktene omkring, slik at den tradisjonelle gårdsbebyggelsen har hatt sitt å si for bybebyggelsen. Funksjonsblandning var vanlig, og husene hadde uthus i bakgården, noe som framdeles er vanlig. Karakteristisk er liggende høvla panel med kraftig profilert listverk. Vinduene har som oftest T-post og er delt i 2 eller 3 fag med profilerte omramminger.

Murtvangen i 1904 førte med seg en ny hustype; den frittliggende villaen i sveitserstil med bindingsverksteknikk med tilhørende hage. Utenom murtvangsområdet vokste det fram en ny forstadsbebyggelse med en åpen bebyggelsesstruktur, et eksempel er stadionområdet. Bolighusene ble bygget i to etasjer ofte horisontaldelt, og med sveitser-påvirkede eller klassisistiske detaljer. I denne perioden kommer det også staselige stilkopierende murbygninger i sentrumsområdet; lærerskolen i nyrennesanse, stasjon og kirke i en slags nyromansk stil. Enkelte bygninger ble oppført i av tidlig funksjonalistisk stil i årene før 2. verdenskrig.

Etter 1960 er det oppført flere større forretningsbygninger inne i sentrumskjernen. Disse bryter til dels kraftig med trebygningene i både størrelse, skala og utforming. Moderniseringen av den eldre bebyggelsen har bidratt til at gamle fasader ble ribbet for detaljering og ornamentikk, men på slutten av 1990-tallet er mange bygninger blitt tilbakeført til gammel stil, ofte hjulpet ved kommunale støtteordninger og kommunens strenge holdning til byggetillatelser.

Karaktertrekk ved Levangers kulturmiljø
Det typiske og det viktigste ved kulturmiljøet i Levanger sentrum kan oppsummeres og sammenfattes i en kort presentasjon. For oversiktlighetens skyld deles presentasjonen inn i tre nivåer; landskap og omgivelser, byplan, og arkitektur og bygninger.

Landskap og omgivelser
Et åpent jordbrukslandskap innrammet av skogkledde åser. Levangersundet og Levangerelva avgrenser byens landområde; ei flat elveør. Bevegelsen gjennom byen veksler mellom det åpne – tette – åpne landskapet. Byen har småbykarakter, med en menneskelig skala og lett fattbare rom å forholde seg til. Den visuelle kontakten mellom bykjernen og omgivelsene er sterk og gir orienteringsverdi og gjenkjennelsesverdi.

Sammenhengen med områdene med kulturminner omkring Levanger, – gamle tiders sentra som har hatt betydning for plasseringen og utviklingen av Levanger som handelssted; det religiøse knutepunkt Alstadhaug sør for bykjernen, og gården Geite i øst. Historisk forankring gir også den store jernalderbygdeborgen Halsstein.

Byplan
Den lukkede kvartalsstrukturen: Planen i 1846 er en ren gateplan, et udifferensiert gatenett med lukket kvartalsbebyggelse i tråd med internasjonale planidealer. Etter brannen i 1896 ble planen mer differensiert og gradert. Endrede planidealer bidro til at byen etter gjenreisningen fikk et gatenett hvor enkelte gater sto fram som mer betydningsfulle enn andre. Dette ble markert med aksevirkninger og beplantning. Akseelementene kom i form av fondmotiver. Arkitektoniske markeringer av viktige gatehjørner og en bevisst plassering av enkelte viktige bygninger i stein og mur understreket den klare strukturen. Gateløpene skulle være åpne ned til sjøkanten og bryggene fikk ikke stenge utsikten. Kvartalsorganiseringen er den samme for bebyggelsen oppført både etter byplanene i 1846 og i 1896. Våningshusene og portrommet ble bygget som en lukket vegg rundt kvartalet. Uthusene lå i bakgården, rygg mot rygg på eiendomsgrensen.

Grøntstrukturen: Parkaksen ble anlagt i 1897 og skulle bidra til å dif-ferensiere gatenettet. Kirkegata ble byens hovedgate. Utformingen av deler av parkaksen er et godt eksempel på den romantiske stilen, som sjelden ses så tydelig som nettopp i Levanger. Samtidig understreker parkaksen et sentrumstyngdepunkt og gir i dag rom til aktiviteter som torg, plassrom, park og parkering. Det planlegges promenader langs elva og sundet (Sjøgata).

Forstadsbebyggelsen utenom murtvangsområdet: Her er det åpne kvartaler med frittliggende villaer og hage. Bebyggelsen er preget av jugend- og sveitserstil med klassisistiske idealer. Bebyggelsesstrukturen er likeverdige henvendte kvartaler, med bygningene plassert i hjørnene av kvartalet. Dette er et resultat av nye byggeforskrifter, nye byggeteknikker samt endrede planidealer. Byggeformen representerer et skarpt brudd med den gamle byempirestilen.

Bryggerekka mot sundet: Et minne fra den gang sjøvegen var viktige både som ressursutnytting og som kommunikasjon. Bryggene er således en del av den eldste og mest opprinnelige bebyggelsesstrukturen i Levanger; en struktur oppført lineært i forhold til sjøen. Sjøgata ble fra gammelt av regnet som byens hovedgate. Ved kvartalsreguleringen ble det skapt hull i den fra før sammenhengende bryggerekka, fordi man ville ha fritt utsyn fra gatene ned til sjøen.

Arkitektur og bygninger
Trearkitekturen fra perioden 1896-1904: Karakteriseres ved toetasjes laftede trepanelhus med innslag fra tysk jugend- og sveitser stil. Funksjonsblanding og uthus i bakgården. Bygårdene var panelte med rikt dekorert og profilert listverk, spesielt er det lille takutstikket. Fargene markerte snekkergledene, og som regel var husfargen i en lys nyanse med mørkere fargevalg for vinduslister, ofte kraftige jordfarger. Uthusene skiller seg fra den øvrige bebyggelsen, de er enklere i sin utforming og har antagelig gjennomgått færre forandringer enn hovedhusene.

Fondvirkninger og arkitektoniske motiver; Akseelementene kom i form av fondmotiver (byplan 1896); jernbanen i fond av Haakon den godes gate og Røstad skole i fond av Kirkegata, i dag gjenbygget. Brusveet Nedre lå fra før i fond av Brugata og det var planen om et bygg på Staup som skulle ligge som fondmotiv for Sundgata og brua over sundet.

Byen fikk gjennom disse arkitektoniske markeringene en klarere og mer ordnet struktur. Klart avgrensete kvartaler med enhetlig, likevel variert bebyggelse, bygget opp omkring planen. Flere bygårder var oppført som paléaktige bygninger, med forretninger i 1. etasjer og bolig i 2.etasje. Disse bygningene er rikt dekorativt utstyrt, ofte med hjørnetårn.

Kulturmiljøet og den historiske utviklingen
Den historiske utviklingen gjenspeiles gjennom de viktigste trekkene kulturmiljøet Levanger sentrum. I Levanger finnes det flere spor i kulturmiljøet som synliggjør og forteller om den historiske utvikling, for-ankring og identitet.

Den gamle bryggestrukturen vitner om den eldste bebyggelsen og ressursgrunnlaget, og angir hvor byens gamle tyngdepunkt lå. Kvartalstrukturen er neste kapittel i Levangers byplanhistorie, preget av datidens byplanidealer.

Levangers byarkitektur er typisk for perioden rundt århundreskiftet, men moderne arkitektur er også synlig og framtredende i bystrukturen. Ved at flere perioders arkitektur er representert i bybildet, kan man lese utviklingen og forankringen i det historiske.

Plasseringen av stedet forteller noe om gamle tiders tyngdepunkt med hensyn til ferdsel og handelssamkvem; Levanger har vært møtested for folk nord- og sørfra, nordmann og svenske. Handel og service har bestandig vært grunnlaget for Levangers vekst og næringsmessige utvikling. Som nevnt før er Levanger pionerby når det gjelder bygningslovene av 1845 og 1896, og er av den grunn sterkt historisk forankret i norsk byplanhistorie. Den helhetlige bebyggelsen fra perioden 1896 til 1904 representerer et unikt arkitektonisk og byplanmessig kulturminne.

Vurdering av verneverdi
Kulturmiljøet Levanger slik det framstår i dag er en del av våre daglige omgivelser og er således viktig for innbyggere og besøkende av byen. Kulturmiljøet er i samspill med omgivelsene en viktig kilde til kunnskap om fortida, og representerer både rene kunnskapsverdier og opplevelsesverdier.

Levanger sentrum er først og fremst en kilde til vår nære bygningshistorie og byplanhistorie slik det framstår i dag. Byen og bygningene forteller blant annet om byggeteknikk, materialbruk, planløsninger, husenes innbyrdes forhold til hverandre, organisering av et bytun, arkitektur og byggeskikk, stil og estetiske normer i tidsperioden 1896 til 1904, bestemt ut ifra norsk bygglovgivning og planidealer. Levanger er pionerby – det første eksempel – av bygningsloven fra 1845 og 1896, og dermed meget representativ i forhold til denne tidsperioden.

Levanger sentrum framstår også som relativt homogen på grunn av bygningene ensartethet. I tillegg er Levanger et eksempel på hvordan sentrumsbebyggelsen ble påvirket av murtvangsloven fra 1904, da bolig-bebyggelsen fikk en helt annen bebyggelsesstruktur enn sentrumsbebyggelsen. Den øvrige forstadsbebyggelsen i åssidene rundt bykjernen viser hvordan gammelt jordbruksareal ble bebygd i moderne tid og hvordan gamle gårder ble liggende inneklemt i ny bygningsstrukturer.

Bygningene i bykjernen er gode eksempler på stilidealene som hersket i perioden, påvirket av trøndersk byggeskikk fra omlandet. De er representative for den trønderske empirepåvirkede trepanelarkitekturen, senere utført med detaljer inspirert av tysk jugend- og sveitserstil. Bygningene er gamle og i stor grad autentiske når det gjelder form, konstruksjon, materialbruk og opprinnelig miljøsammenheng.

Det er svært sannsynlig at det er utført forandringer med hensyn til overflater og fargebruk senere. Sett i forhold til de forskjellige stilperiodene og arkitekturtrendene som har vært, er imidlertid hovedtrekkene godt bevart, og det er i dag stor interesse for videre arbeid med og tilbakeføring til opprinnelig utseende både fra privat og offentlig hold.

Arkitekturen i sentrumsområdet er også blitt et slags «skjønnhetsideal» fordi den har estetiske kvaliteter som i vår tid blir verdsatt av folk flest. Fargene, utsmykking og dekor samsvarer med en noe romantisk trend på 80- og 90-tallet, og kvalitetene ved den håndverksmessige utførelsen glir inn i en tradisjonell oppfatning av hva som er pent. I tillegg kommer en kanskje ubevisst holdning til småskalaen, gode gaterom og materialitet (trepanel assosieres for eksempel som «varmt»). De besøkende glir inn i byen utenom skjemmende industriområder eller områder uten en fattbar struktur. Rutenettsplanen er en lett oppfattbar og orienteringsvennlig byplanorganisering. Kulturmiljøet i Levanger har stor bruksverdi, det er et levende kulturmiljø som fyller praktisk funksjoner og representerer økonomiske verdier.

Bakgårdsbygningene representerer et stykke næringshistorie; det var vanlig å drive med forretningsdrift, håndverk og husdyrhold samtidig. Bryggerekka i Sjøgata forteller om endringene både i bebyggelsesstruktur og i erverv/levevei. De sosiale forhold har også gjenspeilt seg i bygningsstrukturen. I den eldre bebyggelsen kan man se sporene til de «bedre strøkene» i søndre del av byen og i sentrum rundt parken, hvor de mer staselige bygningene og trepaléene dominerer. Nordre del av byen hadde lavere status og til dels mer beskjeden bebyggelse.

For innbyggere og besøkende er arkitekturen i bykjernen blitt assosiert med Levangers identitet. Bebyggelsen er da representativ for fysisk identitet. Det visuelle bildet av Levanger, med landskapet og bebyggelsen, er betydningsfullt for følelsen av stedstilhørighet og stedsidentifikasjon. Foruten å være et tidsbilde fra perioden 1896-1904, har Levanger elementer i bykjernen som viser tidsdybden i kulturmiljøet, det vil si alle de endringene som har skjedd siden byen ble anlagt. Bebyggelsen spenner fra bryggene til bygninger oppført på 1990-tallet, og kulturminnene i Levangers omgivelser viser et grunnlag og en historisk tilhørighet. Det er for den videre utviklingen i Levanger viktig å understreke at bymiljøet ikke er et statisk miljø, men at det byr på utfordringer å sette ny byggeskikk og planendringer inn i så sterkt etablerte sammenhenger. For å fremme en god utvikling av bymiljøet bør hovedelementene ivaretas i den videre fremvekst av byen.

Kildemateriale:
«Noen norske byer og tettsteder, deres utvikling og planlegging, bilag 3: Levanger 1846-1976», Hagerup 1980

«Byggeskikk på Levanger», Reitan, Meland, Levangers bygningsråd 1988

«Levanger sentrum, utvikling bygd på tradisjoner», Levanger kommune 1992

«Hus og bygningsmiljø i Levanger», Fylkeskonservatoren i N-Tr.lag,
Levanger kommune 1988