Per Anker Johansen (Årbok 1992)
Året 1892 – et hundreårsminne
I Levangerboka har Reidar Strømsøe et brev fra byens kemner til ordføreren som forteller om de økonomiske realiteter i perioden 1880-90:
”Herr Ordfører J.C. Grønn.
Herved har jeg ærbødigst at indberette, at der ikke findes Penger i Kommunekassen. – Jeg har gjort et Udlæg af 3-400 Kroner, og al Udbetaling standses til Penger er tilveiebragt.
Levanger den 1/7 1882.
Ærb.
A. Kvello.”
Det var flere årsaker til at Levanger var inne i en vanskelig tid. Hovedårsakene var å finne i det faktum at Meråkerbanen som kom i drift i 1882, ødela Levanger som handelssted. Varer til og fra Sverige dro nå etter Stjørdalsføret, og på Levanger rådde depresjon, konkurser og sterk pessimisme.
Denne artikkelen vil ta for seg 3 saker som hver på sin måte bidro til å skape ny fart i kjøbstaden Levanger rundt 1890.
De 3 begivenhetene vi skal koste støv av er:
– AMTS-SYKEHUSET FLYTTES INN I LEVANGER
– JERNBANEN VEDTAS FØRT INNOM LEVANGER
– KLÆBU SEMINAR KOMMER TIL LEVANGER
At tre så store saker satte sitt preg på Levanger omtrent samtidig, skyldtes ikke bare tilfeldigheter, men dristig satsing både av lokale politikere og trøndere i statsrådsposisjon og på Stortinget. Det var om å gjøre å bringe ny optimisme og fart inn i et distrikt som hadde mange problemer med sysselsettingen.
Flere framsynte menn la mye arbeid i forskjellige innspill – noen av dem tok atskillige sjanser.
Kanskje vi kan lære noe av dem som drev politikk for 100 år siden? I alle fall er det riktig å bringe fram så mange opplysninger som mulig, slik at det kommer tydelig fram at ingenting gjør seg sjøl. Det ligger som regel hardt og langvarig arbeid bak de fleste suksesser.
1. Nordre Trondhjems Amtssykehus flyttes til Levanger
Nordre Trondhjems Amtssykehus ble bygget på Eidesøra først på 1840-tallet. Det kom i virksomhet høsten 1843 og avløste det private sykehuset som den tyske legen Ludvig F. Bremer drev på Kristineborg. (Les om dette i Leiv Rolvsjords artikkel i Årsskriftet 1988.)
Amtssykehuset på Eidesøra som også ble betegnet Skogn sykehus, hadde etter hvert blitt for lite. Det fylkesvalgte styret ledet av Johannes Okkenhaug begynte å se seg om etter ny tomt. Det ble nedsatt en byggekomité med ordfører på Ytterøya, Anders Møen, som formann, og fra 1888 ble flere tomtealternativer vurdert.
Ett av dem var et forslag om å flytte sykehuset på Levangernesset, noe sjølsagt kjøbstaden Levanger forsøkte å forhindre ved å tilby tomt innenfor byens grenser.
Amtsformannskapet (fylkestinget) stilte imidlertid harde betingelser for å godta byens tilbud. Ordfører P.E. Støre hevdet i formannskapet i august 1891 at amtets krav for å flytte sykehuset inn i Levanger var uakseptable. Han kunne ikke gå inn for flytting av sykehuset inn i byen.
Amtet krevde bl.a. at panthaveren for det lån som ble tatt opp i 1885 til kjøp av byens grunn, måtte frafalle panterett til sykehustomten. Dette var en ømtålig sak for politikere i Levanger.
Garver Følling som var ordfører i byen 1884-87 lyktes i 1885 å få kjøpe bygrunnen av Jelstrup for 65000 kr pluss gratis vann til Mo gård. Dette ble av bystyret regnet å være dyrt i de økonomisk vanskelige tider, og ordføreren hadde mange bataljer med sitt bystyre. Følling hadde med sorenskriver og stortingsmann Arne Qvam som rådgiver låne 100000 kr av statsråd Astrup i Kristiania slik at byen kunne kjøpe grunnen. Dette viste seg på sikt å være god forretning, men i 1890-91 var man ennå ikke sikker på hvordan man økonomisk kom fra denne handelen.
Flertallet i formannskapet 1891 mente imidlertid at man fikk godta disse betingelsene. Byen skulle ikke bære noen av omkostningene med selve flyttingen. Det var også en forutsetning at sykehuslegene skulle bo og skatte i Levanger. Man var til og med villig til å akseptere den symbolske pris av 1 krone pr. år for tomta.
I september kom saken opp for bystyret. Det ble en hard batalje der 3 representanter forlot møtet, og ordfører Støres dobbeltstemme avgjorde å utsette saken. På neste møte ble saken avgjort ved at et flertall på 10 stemte for flytting inn i Levanger. Disse var Følling, Grønn, Kvello, Hellem, Bye, Hallem, Eriksen, Wærdahl, Okkenhaug og Falstad.
Mindretallet på 6 besto av ordfører Støre og dessuten Due, Strømsøe, Stendahl, Holm og Bratsberg. Ordføreren led altså nederlag.
Amtssykehusets bygning på Eidesøra ble tatt ned og plassert ved Kongevegen (Kirkegt.) Mens dette arbeidet pågikk, var Staup brukt som sykehus i en tid.
Sykehuset ble flyttet inn i Levanger, stokk for stokk. Fra å være et sykehus som stort sett kun drev medisinell behandling, hadde man etter 1884 da Chr. Cappelen ble overlege også drevet utstrakt kirurgi. Aktiviteten var raskt voksende, og man kunne lett gjette at dette ville bli en stor sak. Kommunalpolitikerne skjønte dette, men motet sviktet kanskje hos noen. Byens økonomi var bekymringsfull.
Etter valget ved juletider 1891 het ordføreren Følling. Støre ble altså ikke gjenvalgt, men kom igjen som ordfører i 1895. Som man vil forstå, satte sykehussaken i 1891-92 store diskusjoner igang.
Med dagens debatt omkring sykehuset i friskt minne er det kanskje verdt å legge merke til at sykehuset kunne vært plassert på Nesset. Skogn kommune hadde tomt på gården Vedske som sitt alternativ i 1891. Kjøbstaden Levanger snappet sykehuset, men det foregikk ikke uten turbulens.
Sykehusets rivende utvikling beskrives ellers godt dersom man studerer arealkravet i 1891-92. Kontrakten mellom fylket (amtet) og byen i 1892 slår fast at:
”Et areal af indtil 50-femti-Ar (5 mål) af Levanber Bys Jordeiendom udenfor Byens regulerede Del paa det Sted, som nærmere vil blive beskrevet under en paa Sygehusets Byggekomites Forlangende senere afholdt lovlig Opmaaling, overlades Nordre Trondhjems Amtskommune til Tomt for Sygehuset heftelsesfrit og uopsigelig fra Byens Side imod en Aarlig Grundleie af 1 – en – Krone pr Aar uden Indfæstning…” (Levangerboka s. 271.)
Det vakte en viss oppmerksomhet at byggekomitéen hadde problemer med å finne tomta da de skulle vurdere den. Årsaken til at kjøbstaden ikke hadde merket tomta, var nok at området var ubebygd. Det var så å si ”nok å ta av”.
Sykehuset var beregnet til å ta 45 – 50 pasienter, men det viste seg snart at det ble for lite. Utvidelser ble nødvendig omtrent med det samme. Den harde politiske satsingen fra de lokale politikere skulle vise seg å gi ny aktivitet i byen. Med aktiviteten kom det også sårt tiltrengte penger, og da neste utvidelse kom i 1913-16, var sykehuset etablert som en betydelig arbeidsplass for kjøbstaden Levanger og de omliggende bygder. Vi etterpåkloke kan tillate oss å spekulere litt på om plasseringen alt i alt var den ideelle.
1892 var for lokalpolitikere i Levanger det året da flytting av sykehuset førte til et lite politisk jordskjelv. Den gamle kjempen Følling grep igjen roret. Med sikker sans for taktisk politisk arbeid utnyttet han sine forbindelser til beste for det han glødet for – kjøbstaden Levanger.
2. Jernbanen vedtas ført innom Levanger
I 1891 skulle Stortinget behandler videreføring av jernbanen fra Hell. Det var da bare 9 år siden åpningen av Meråkerbanen – en bane som hadde ødelagt hele grunnlaget for markedsplassen Levanger.
På Innherred, og særlig på Levanger og Steinkjer, var stemningen ganske nølende til å være med på prosjekteringsarbeidet. Mange var direkte imot å få jernbane. Redselen knyttet seg til at Trondheim igjen ville overta handelen.
På Levanger var Peder Holst ordfører i Levanger landsogn. Han var militær-rittmester og senere oberst. Han ivret voldsomt for Hell-Sunnan-banen, og mente at den dessuten burde gå innom Levanger. Dette førte til at formannskapene i kjøbstaden og landsognet bevilget penger til prosjekteringsarbeidet, selv om enkelte mente at det var galmannsverk.
Da Stortingsvedtaket om selve trasevalget kom i 1894, gikk det folketog med hornorkester til Brusve der Holst bodde. Levanger skulle bli knyttet til jernbanen, og folk var glade for det.
3. Klæbu seminar
Da Klæbu fikk Trøndelags første seminar og åpnet portene for de 12 første elevene like over nyttår 1839, hadde det vært betydelig diskusjon om plasseringen. At seminaret akkurat havnet i Klæbu, vil de fleste tilskrive dyktigheten til sognepresten der, Hans Jørgen Darre. Darre var en usedvanlig personlighet som hadde gode forutsetninger for å dra igang den nye institusjonen i tråd med intensjonene som var lagt. Loven om Almueskolen på landet i 1827 la opp til en skole med hovedsakelig religiøst innhold.
I 1848 kom loven om Almueskolevæsenet i Kjøbstederne. Den stilte opp nye krav til ferdigheter og kunnskaper som gikk ut over kravene i den gamle kristendomsskolen.
Da så ”Lov om Almueskoler paa Landet” kom i 1869, hadde mange ting forandret seg. Landet var i rask utvikling, og kravet om økt almenutdanning vokste seg sterkt. Det kommer enda klarere til uttrykk i loven som kom i 1889 – ”Lov om Folkeskolen”. Bare begrepet ”Folkeskolen” alene varslet om noe nytt.
I 1890 kom det derfor en ny seminarlov. Mange ting i den var nytt, men mest kjent er kanskje lovens klarsignal til at kvinner skulle ha samme rett som menn til lærerutdanning. Dette var tenkt ordnet slik at man skulle undervise studentene i felles-klasser, dvs. klasser med både gutter og jenter.
Alt fra 1885 hadde det vært klart at tiden hadde løpt fra Klæbu. De mannlige seminarelevene var innlosjert på internat, og nokså avsondret fra mulig påvirkning fra det annet kjønn. Fra 1886 ble det imidlertid arrangert egne lærerinnekurs ikke langt fra seminaret. Ungdommene søkte sjølsagt sammen, men dette voldte flere i bestyrelsen kvaler, ettersom lærernes moralske levnet dengang som nå var av største viktighet.
Skolestellet i Klæbu hadde ikke helt holdt tritt med utviklingen, og både stiftsdireksjon og arkitekter hadde gjort forberedelser til å flytte seminaret nærmere Trondheim. Trondheim var i tiden rundt 1890 i rask utvikling. Spesielt de nye arbeiderstrøkene på Lademoen var i vekst – etter noens mening i for rask og ukontrollert vekst.
Dette var situasjonen i 1891: Det lå i kortene at seminaret skulle forlate Klæbu, men alternativet var ikke helt fastspikret. Det ble snakket både om Melhus, Orkdal og Strinda i tillegg til selve byen Trondheim.
I Trondheim var det snakk om å plassere seminaret midlertidig i den gamle betalingsskolen i Dronningens gt, og i tillegg bruke gymnastikksalen på Kalvskinnet skole. Skolens ledelse hadde stilt opp sitt budsjettforslag for 1890 ut fra at seminaret skulle flytte til Trondheim. I dette forslaget var husleie for seminaret stipulert til 1000 kr året.
Lærerrådet ved Klæbu seminar gikk inn for å flytte til Trondheim av grunner som var ganske naturlige: faglig ville det bli lettest å skaffe pedagogisk personale, byen hadde et rikt kulturliv, mange samlinger osv.
Stortingets undervisningskomité bestemte seinhøstes 1891 at man ikke ville gå inn for Trondheim by, men heller ønsket gården Brøset i Strinda som sted for seminaret. Kirkestatsråd Wexelsen hadde da under hånden imidlertid lenge arbeidet iherdig for Levanger. Hans begrunnelse for det må vi gjette oss til, men sannsynligvis var det en blanding av distriktspolitiske hensyn og kunnskap om at amtets eldste ”by” hadde et velordnet skolestell. Han visste også godt om distriktets problemer med økonomi og sysselsetting.
Landets politiske styring var fra 6.3. 1891 overlatt statsminister Johs. Steen. Om vi ser bort fra de viktige ministerne i Stockholm, hadde den norske regjering den gang bare 5 medlemmer i tillegg til statsministeren. Av disse 5 var hele 3 fra Nord-Trøndelag, som gjerne ble kalt ”det røde Amt”.
OLE ANTON QVAM – justisminister. Jurist som egentlig bodde på Egge. Med i Venstres første landsstyre, formann fra 7.7.1884.
PEDER HOLST – forsvarsminister. Rittmester og senere oberst. Ordfører i Levanger Landsogn (Frol) 1886-89. Bodde en tid på Brusve.
VILHELM ANDREAS WEXELSEN – kirkeminister. En plass han visstnok fikk etter at Elias Blix hadde takket nei. Sogneprest i Overhalla. Stortingsmann fra 1885. Skoledirektør i Søndre Trondhjems Amt 1896-98. Statsråd igjen i Steens 2. regjering 1898, før han i 1905 ble biskop i Nidaros og 22/6 1906 kronet Haakon i Nidarosdomen. Hadde ellers en sønn, Vidar, som ble en kjent revyforfatter og fant det klokt å ta navnet Per Kvist.
”Det nord-trønderske Triumvirat” var – som resten av Steens mannskap – alle i det ”rene” eller om man vil ”radikale” Venstre. Inntrøndelag var ellers mer enn solid representert på Stortinget i tillegg til disse ”kanoner” i statrådsstolene. Som varamenn for Qvam og Wexelsen møtte Marius Hægstad og Johannes Okkenhaug. Begge var betydningsfulle politikere i Nord-Trøndelag. Okkenhaug var formann i styret for amtssykehuset. Hægstad var skolemann. I tillegg til disse var også grundtvigianerne L. M. Bentsen og Hans K. Foosnæs på tinget. Bentsen var folkehøgskolemann, bonden Foosnæs fra Beitstad var en dyktig taler. Alle var valgt i enmannskretser.
Det er ikke å ta for sterkt i om man karakteriserer situasjonen på Stortinget som gunstig for inntrønderske interesser rundt 1891-92.
Den første dokumentasjon på at noen hadde begynt å tenke seg inntrønderske alternativ til plassering av seminaret, er et brev fra statsråd Wexelsen, 9/4 1891 til magistraten (fogden) på Levanger – Rubach. Wexelsen har da vært statsråd ca. 1 mnd.
Privat
Kristiania, 9/4 1891.
Hr. Foged Rubach
Som Formand I Kirkekomiteen slog det mig under Behandlinge af Spørsmålet om Klæbu Seminars Flytning til Trondhjem saa at Levanger burde velges som et sundt, tror jeg, I alle Henseende heldigt Sted…. Idet jeg gaar ud fra, at hr. Fogden interesserer Dem for at faae en saadan Anstalt til Deres Sted, tillader jeg mig privat at forespørge om De velvilligst snarest mulig må besvare følgende Spørsmaal:
- Er der en Bygning at faae leiet med ca. 6 Værelser, hvoraf i alle fall 2 større (Klasseværelser)?
- Er Middelskolens eller Folkeskolens Gymnastikksal at faae til leie?
- Hvad maa Leien af disse Værelser anstige til?
- Antages Skolestyret og Kommunebestyrelsen at være villige at stille Folkeskolen til disposisjon for Seminariet som Øvingsskole?
- I saa Fald: Hvad forlanges for Leie? At bemærke, at Seminariet antagelig kræve 12 timer ugentlig, i hvilke det behøver Undervisning. Er Folkeskolen delt i 7 opadstigende Klasser eller hvor mange?
- Er der god og billig Anledning til at faae leid Kost og Logis for Seminarelevene? Vil Skolens Lærere (3 med Familier) kunde faae bekvem Mulighet for rimelig Leie?
Derom ber jeg Dem vilde konferere med Medlemmer af Kommunebestyrelsen om Deres Syn og med det første give mig Svar. Det hele er privat endnu.
Med ærbødig Hilsen
V.A. Wexelsen
Vi kan trygt anta at brevet førte til stor aktivitet under overflaten i det politiske miljø på Levanger. Det var en stor sak som kom ”dettende”, og det var heller ikke godt å overskue alle konsekvensene. Fogd Rubach var byens magistrat, noe som i dag kanskje ville vært rådmannen. Han hadde god oversikt over byens økonomi, sjøl om han ikke alltid hadde kontroll over den.
Wexelsen tok altså kontakt med en ikke-politiker i første omgang for å lodde stemningen og vurdere mulighetene. All den stund det ikke var snakk om bygging eller de helt store investeringer for byen, kom denne saken som manna fra himmelen for Levanger, og statsråden var nok ganske sikker på svaret.
14. april daterer fogden svarbrevet. Han har da snakket med tilstrekkelig mange (eller få), og signaliserer meget klart at Levanger er svært interessert. Man har sett seg ut et gårdskompleks ved Torvet – den såkalte Frich-gården – som burde egne seg godt til seminarets bruk. Dette lover fogden tilleie for 1000 kr, noe som senere skulle vise seg å være noe forhastet. Seminarets behov ble større enn magistraten hadde forespeilet formannskapsmedlemmene.
Frich-gården var i full bruk. Det var både post og telegraf i bygget, samt flere leiligheter. Alle som holdt til der ante ennå fred og ingen fare, men byens administrasjon skulle komme til å kjøpe gårdene.
Skolestellet i byen var velordnet, og middelskolebygget var nytt og imponerende. Egen gymnastikksal ble bygget allerede i 1878. Levanger kunne med god rett sies å ha et mer moderne ordnet skolestell enn Klæbu. Magistraten meldte om gode muligheter for øvingsskolen, sjøl om noen folkeskoleklasser ennå leide rom ute i byen.
Svaret fra Levanger til statsråden 14. april var utvetydig:
La oss få seminariet!
I løpet av sommeren var det kontakt mellom Wexelsen og skoledirektøren i Trondheim. Det ble foretatt en besiktigelse av bygningene på Levanger der ekspedisjonssjef Knudsen representerte staten, mens seminarbestyrer Falkenberg sto for skolens vurdering. Det er rimelig å anta at ordfører i Levanger 1891 – lærer Paul Støre – også var med på denne befaringen sammen med fogd Rubach. Saken var på langt nær offentlig ennå.
Levanger sto overfor en vanskelig sak. Mens det ennå altså var særdeles usikkert om man i det hele fikk seminaret til byen, måtte man kunne vise til bygninger og betingelser for leie som både seminarbestyrelsen og skoledirektør/kirkedep. kunne godkjenne. Det ble tidlig klart at bygningene måtte gjøres om. Man måtte derfor kjøpe eiendom som man ikke var garantert å ha bruk for. Selgeren var også interessert i brukbar pris, og det var nok av dem som var skeptisk til at byen skulle ta på seg flere tunge investeringer. Sykehussaken var bl.a. en belastning for politikerne, fordi den også representerte utgifter uten at man var garantert utbytte.
I oktober var saken kommet lenger. Da kom dette brevet fra skoledirektøren til Formandskabet i Levanger:
Kirkedept. har under 3. dennes tilskrevet mig saaledes:
”De anmodes om snarest at sette Dem i forbindelse med vedkommende Myndigheder i Levanger angaaende de nærmere Betingelser for Seminaret med Hensyn til Leie af Bygning, Øvingsskole m.v. om Seminaret besluttes flyttet til Levanger og derefter snarest mulig indsende hertil Forslag til Budget for Stiftsseminariet under Forudsetning af dets Flytning til Levanger.”
Hvilket herved meddeles under Henvisning til Skrivelse herfra af 31. August, idet Sagens Expedition bedes paaskyndet.
Trondhjem 12. October 1891.
F. Chr. Guldberg
Skoledirektøren minner om at kommunen må komme med sine konkrete tall, og allerede 26. oktober sendte Rubach på vegne av kommuneadministrasjonen dette telegrammet:
FRICH-TØNSBERG
JEG AGTER FORESLAA INNKJØBT FOR KOMM. REGN. GAARDENE 85, 86 IFALD SALGSPRIS SETTES TIL 14000. OVERTAGELSE 1. JAN. 1892.
MAGISTRATEN
Gårdeieren klarte å oppnå 16000 kr for de to gårdene, og det var litt dyrere enn fogden hadde håpet på. Han så seg derfor 9. november nøddt til å lage en lengere redegjørelse for formannskapet.
”Andgaaende hvorvidt der her i Byen findes Bygninger som i hvert Fald foreløpig kunde egne seg til Bruk for Seminarundervisning med dets Samlinger etc., skal Magistsraten bemerke, at efterat Byen under 7de dennes har afsluttet Kjøbet med Jacob Frich af hans Gaarde Matr.nr. 85 og 86 i Søgaden, antages disse Bygninger der tillige har været besigtiget af Skoledirektæren og Seminariets Bestyrer, at vilde kunde afgive de fornødne Rum for Seminariet …
Tilbake staar alene at besvare Spørsmaalerne om, hvorvidt der i Byen maatte kunde paaregnes de fornødne Bekvemmeligheder for Seminariets Lærerpersonale samt hvorvidt der vil kunde ventes erholdt tilstrekkelige billige Logier for Elevene, enten i den Udstrekning at baade de kvindelige og de mandlige Elever kunde indlogeres hos agtværdige Familier eller om der kun kan paaregnes Logier for den ene Deel av Eleverne og om hvorvidt der for den anden Deel, der altsaa maatte interneres, kan paaregnes en dertil passende Bygning hist.”
Innlosjering, kanskje spesielt av de kvinnelige elevene, var sterkt omdiskutert. Vi kan trekke litt på smilebåndet av dette i dag, men i 1890 var det nettopp Levanger som en stille liten miniby med ”agtværdige familier” som gjorde Trondheim mindre egnet.
12/11-1891.
Formannskapet gir et formelt tilbud til KUD om å ta mot Seminaret. Tonen i brevet er forholdsvis nøktern. Ordfører Støre er ganske tydelig i tvil om hvorvidt dette er en riktig satsing. Han er nettopp blitt nedstemt i saken om hvorvidt sykehuset skal komme inn i byen, og syns nok at man tar på seg for mange forpliktelser.
17/11-1891.
Magistraten skriver til Formannskapet og forklarer omkring de 2 gårdene byen har sikret seg i Sjøgt. (Lån- gjeld og om bygningenes standard.)
Leieboere i husene er Telegrafbestyrer Koren både med leilighet og selve telegrafen – Postmester Nilsen og lensmann Berg. De betaler tilsammen 850 kr året i husleie.
Vi går nå inn i året 1892. På Levanger velger man ny ordfører. Valgt blir garver Følling, håndverkerforeningens mangeårige radikale leder. Det var en viss tautrekking mellom de radikale eller rene venstre-representanter og de såkalte moderate i det lille og gjennomsiktige miljøet i og rundt Levanger.
Håndverkerforeningen var såpass radikal at alle annonser for denne foreningen kun sto i ”Nordenfjeldske Tidende”, en avis stiftet av lærer og ordfører i Skogn, Olai Olsen. Utover 1880-årene ble denne avisen drevet av bl.a. Petter Holst, Johs. Okkenhaug, P. Falstad, Chr. Cappelen og P. Følling som et aksjeselskap. Avisen (og håndverkerforeningen) gikk foran i markeringen av 9. juni 1880 – dagen da Stortinget vedtok Sverdrups forslag om parlamentarismens innføring i Norge. Dette var nok ikke alle begeistret for. Tonen var såpass kvass at ved kommunevalget 1883 ble Følling valgt til ordfører av et bystyre der bare 12 av 19 møtte. Han satt i 4 år, men hadde vært borte fra ordførerstolen i 4 år da han i januar 1892 igjen ble valgt. De konservative i byen var ikke bare begeistret for Følling.
I Kristiania går arbeidet med å utrede forskellige alternativer for seminaret sin gang. Etter hvert synes det klart at kampen til slutt kommer til å stå mellom Strinda (Åsvang) og Levanger. Temperaturen stiger betraktelig.
22. februar 1892.
P. E. Støre Levanger.
(Privat)
1. Forhandlingerne vedr. Sted for Seminaret gaar sin gang.
2. Formandskabets meddelelse er ankommet. Det handler nu om hvorvidt der er Plads til Sløidundervisningen. Jeg synes at erindre, at der paa den til Bygningene hørende Gaardsplads stod en mindre Bygning, som muligens kunde benyttes?
D. F. Knudsen
Expeditionschef
Ekspedisjonssjefen skriver til “gammelordføreren” som ekspederer det videre.
Kristiania, 26/2 1892.
Ordfører Følling,
Levanger
Spørsmaalet om Seminarets Henlæggelse til Levanger staar svagt. Det handler naa om hvor mange Værelser der kan stilles til Disposition. Wexelsen har sagt at det ei findes Forsvar for en slik Huusleie, uden at heele Huset må stilles til Disposition. Dersom ikke dette strax bringes paa det Reene kan De skyde en ”hvid Pihl” efter Seminaret. Gaar Regjeringen (hvad Pluraliteten af Levangers Vælgere efter sit Valg ihøst maa ønske) saa er vel Udsigterne for Seminarets Flytning til Levanger end mørker.
Efter det nære Forhold hvori jeg staar til Levanger syntes jeg ikke at kunde tilbakeholde dette Varsku.
Deres Peter Holst
Det foregår en intens drakamp om utgifter, husleier og arealer. Følling forsøker å redusere byens ugifter uten å miste hele seminaret. Flere aktører trekkes inn i spillet. Kirkestatsråden har en onkel, Hans Wexelsen, som i 1892 fungerer som redaktør for Nordenfjeldske Tidende på Levanger. Han er egentlig pensjonert privatskolebestyrer fra Trondheim.
26/2 1892 får Hans Wexelsen telegram fra Kristiania:
WEXELSEN, LEVANGER
SIG FØLLING PRIVAT-KONFIDENSIELT AT FLYTNINGEN SEMINARIET LEVANGER NEPPE FAAR FLERTAL KIRKEKOMITEEN. ALLE VANSKELIGHEDENE VIL FORVERRE UTSIGTERNE. SKRIVER I DAG.
VILHELM.
16/2 1892
PRIVAT
Ordfører P. Følling
Levanger.
Jeg maa dessverre meddele at Sagen vedr. Seminarets Flytning ikke staar godt. Jeg vil og skal gjøre alt, men jeg siger: Da maa der ikke gjøres Vanskeligheder, ellers kan Sagen synke.
Med vennlig Hilsen
Wexelsen
26/2 1892
FØLLING
LEVANGER
BER OM SATSER FOR HYBLER OSV. SVARTELEGRAM STRAKS.
OKKENHAUG
26/2 1892
OKKENHAUG
STORTINGET.
SEMINARIEELEVER MANDLIG KOST, LOGIS 20 KRONER – LOGIS ALENE 4 KRONER. PRIS ANSTENDIG FAMILIEBEKVEMMELIGHED 2-300 KRONER. SOGNEPRESTEN HOS MIG BETALER FOR 5 VÆRELSER, PIGEKAMMER, KJØKKEN 300. POSTMESTEREN LIGNENDE LEILIGHED 250.
FØLLING
Temperaturen stiger ytterligere etter hvert som stortingsbehandlingen nærmer seg. Wexelsen legger virkelig hele sin tyngde inn for å gi Levanger et godt utgangspunkt. Han sender igjen sin ekspedisjonssjef ens ærend til Levanger for å få en siste konferanse med formannskapet. Å reise til Levanger i 1892 foregikk med tog til Trondheim og båt videre. Det var en ganske strevsom tur midt på vinteren.
FOGD RUBACK
LEVANGERANKOMMER LEVANGER FREDAG MIDDAG – ØNSKER OM MULIGT STRAX KONFERANSE FORMANDSKABED.
KRA. 2/2 1892 KL0715
EXPEDITIONSCHEF KNUDSEN
Magistraten har skrevet i papirene til formannskapet at skipet ankommer kl. 12.30 og at konferanse og befaring skal arrangeres umiddelbart. Referat fra denne konferansen er ikke tilgjengelig.
I Stortinget kom det 24. mars til avstemming i Kirkekommiteen. Budbringeren Okkenhaug sendte straks resultatet til Levanger i form av et telegram
FØLLING
LEVANGERVOTERING KOMITEEN: 5 FOR AASVANG – 4 FOR LEVANGER. UDSETTELSE GAAR NEPPE. LEVANGER FAAR SANNSYNLIGVIS FLERTAL PAA TINGET. AASVANG OPPNAAR IHVERTFALL IKKE FLERTAL. SKAD IKKE SAGEN VED UPAAKRÆVET OFFENTLIGGJØRELSE DEROPPE.
KRA. 24/3 1892 KL1120 OKKENHAUG
For oss som leser dette nå, synes det som om saken måtte være ulidelig spennende for de impliserte. Tonen er imidlertid ganske munter, og i mars er det tydelig at vinden blåser i retning Levanger.
Stortinget 28 Marts 1892.
Gode Væn Følling!
Som du vel ved, gjennom Falstad som jeg skrev til igaar, synes det at gaa den rigtige Vei med Seminarets Flytning. Jeg kan glæde dig med at jeg sikkert tror Levanger faar Flertallet med sig.
Jeg har sikkert Løfte fra 2 Moderate om at stemme for Levanger – Chanche og Soenstebø, ligessom de har lovet at forsøge flere af de Moderate vurdert derfor.
Romsdølerne tror jeg ogsaa samtlige gaar med ….
Af os Nordtrønderne blir det sannsynligvis bare Hegstad der taler i Sagen. Vi skal jo paa en Maade lade som om vi er uinteresseret forstaar du. Naa kan Hegstad sige, at Adkomsten fra det Sted, han bor, Namdalen, er omtrent ens baade til Levanger og Trondhjem. Alt jeg vet, propper jeg saa i ham. Det vilde nemlig veie lidet, at jeg som er fra Stedet skrød det op.
Det er nettop Kirkekommiteeinnstillingens Svaghed at man pege paa tre af Flertallet som forudintagne paa grund af Lokalinteresse for Trondhjem, og det gjelder for os ikke at strande paa samme Skjær.
I dag talte jeg med O. Nilsen, Romsdalen, som lovet at tale mod Aasvang, for Levanger.
Saa kan du tro, at Wexelsen legger sin Kraft ind her. Ham tilkommer først og sidst Æren for Seieren, som vi haaber paa.
Johs. Okkenhaug
Den 3. april kom så den store debatten i Stortinget. Det viste seg ganske fort at forarbeidet var gjort grundig. Det ble en debatt som noen vil hevde var spill for galleriet, all den stund flertall for Levanger var sikret.
Argumentene gikk først og fremst ut på å peke ut Trondheim som lite egnet.
Wexelsens uttalelse fra Stortingets talerstol om prosenten med ”uægte Børn” i Strinden er godt kjent. Det er også hans bekymring for de muligheter for uheldig påvirkning som Lademoens umoral representerte for de unge seminarelever.
Stortinget vedtok med klart flertall at Klæbu seminar skulle flyttes til Levanger som både ”i moralsk og hygienisk forstand” var særdeles velegnet. Et godt distriktspolitisk spill var lykkelig fullendt. Noen av medspillerne utvekslet derfor hilsener.
ORDFØREREN
LEVANGERGRATULERER MED SEMINARIET. HAABER BESLUTNINGEN OM LÆRERSKOLEN BLIR TIL GAVN OG NYTTER BYEN
HOLST
KRA. 4/4 1892 KL725STATSRÅD HOLST
KRA.HJERTELIG TAK TIL DEM, WEXELSEN, QVAM OG ØVRIGE RÅDER FOR SEMINARIETS HENLÆGGELSE HERTIL. ALLES GLÆDE OG TAKNEMLIGHED STOR.
FØLLING
LEVANGER 5/4 1892
Kilder:
Strømsøe: Levangerboka.
Worm-Myller: Venstre i Norge
Kommunearkivet, Levanger
Statsarkivet i Tr.heim