Bygda

«Du heimen og grenda og bygda mi»

Levanger kommune går tilbake til 1962. Levanger by ble da sammenslått med landkommunene Frol, Skogn og Åsen. To år senere kom Ytterøy også med. Kommunesenteret ligger i Levanger, men Levanger er mye mer…

Landskapet ned mot fjorden er flatt og ”fløtt”. Det betyr at her ligger det beste åkerlandet med store og vakre trønderlåner. Fra gammelt av var flere gårder eiet av offiserer eller embetsfolk, såkalte ”chefsgårder”, som lå i nærområdet av byen. Her kan nevnes Karienborg, Støp, Nossum, Eidesøra , Gjemble m.fl.

Levanger er i dag landets tredje største landbrukskommune og byen har fra 1836 utviklet seg ”hand i hand” med landet omkring.

Orkenøyingen Samuel Laing skriver fra området; «Landskapet her er mykje finare enn nærmare Trondheim. Jordsmonnet er betre, og dei snaue nesa med grunnfjell som strekkjer seg utover mot fjorden, er det ikkje  mange av her; og dei som finst er ikkje så bratte og kuperte. Det er dyrka mark innover landet så langt du kan sjå, som dekker ikkje berre staup og kantar av haugane, men også bakkar og dalsøkk. Nedst i Verdalen svingte eg av frå fjorden, og etter å ha kjørt nokre kilometer gjennom eit område med heilt framifrå god årsvekst der dei driv med skuronn på harde taket, kom eg til elva som renn gjennom dalen. På denne staden er ho like brei som Tweed-elva ved Kelo.»

Strofen om «heimen og bygda og grenda» er henta fra Frolsangen, men kan stå som et bilde for noe av det du ser langsetter fjorden fra Åsen til Rinnan, men fortsatt er Levanger mye mer…

BYGDA MI (Tordis Røstad Tekst, Toner av Paul Okkenhaug)

 Ho opnar seg for deg så ljos og brei,
 med åkrar og enger på kvar ei lei,
 med dal og med li, millom vegar og sti,
 du heimen og grenda og bygda mi!

Og Frol heiter bygda i Nordtrøndelag.
Her livssola rann over din dag.
 Og grøderik jord frå fjell til fjord
 gav næring og vokster til liten og stor.

 Å, herlege utsyn med hildrande makt,
 der Hårskallen enno held vardevakt.
 Mot bygda eg ser frå fjellheimen her,
 og veit med meg sjølv: – denne bygd er meg kjær.

Fedrenes andlet kjem her etter tur
 frå kloster og skanse og festningsmur.
Og runer dei skar i steinen så hard.
Sitt bumerke hadde kvar einaste gard.

I dag er du mannen som byggjer bu
i von om framgang og sterk i tru.
Og reiser du ut, så trur eg til slut,
 at tankan vil heim der du leika som gut.

Og kjem du som framand til bygda ein dag,
Så kjenn deg som heime i venelag.
Velkomen som gjest, velkomen til fest.
Lat tonane stige, det høver seg best.