av Lars Floan
Vi har vel alle gjennomlevd den periode av vårt liv hvor sommerferien var en evighet og solen skinte (nesten) hver dag.
I Levanger var vi i de «harde» trettiåra så heldig å ha mange bademuligheter som Sjøbadet, Eidsbotten, Kattangen og Rundøra ved nedre jernbanebru, men det var Vaskarhøl’n som var det mest populære for oss gutter mellom 6/7 og 16/17 år.
Det ble hevdet at navnet skrev seg fra en periode hvor kvinnfolka vasket klær i kulpen før rinnende vann var tilgjengelig i sentrum. En annen teori kan være at det i sommermånedene var en egnet plass for grundig lørdagsvask av svette og
slitne mannfolkkropper.
Kulpen ble dannet i forbindelse med oppdemming av elva for å hindre utgraving mot Sundet og utretting av elveløpet for å unngå oversvømmelser inn mot sentrum.
Vaskarhøl’n var en fin badekulp med sandgrunn og ofte hyggelige badetemperaturer da vannet ble fort oppvarmet i de mange strykene lenger opp i elva. Beliggenheten var også ideell med kort avstand fra sentrum i enden av lasterampene sør for godsekspedisjonen. Jembanesporene måtte krysses, men det var det ingen som bekymret seg over. Det var også et lunt og avskjermet område omkranset av løv og lerketrær, og en sikker plass for badeliv.
Når du møtte opp for første gang, var det bare å hoppe uti og forsøke å komme inn på fast grunn på den andre siden, dog under kontroll av eldre gutter. Jeg kan ikke huske at noen av oss som fikk vår grundige svømmeopplæring her senere i livet ble utsatt for drukningsulykke. Noen lengre svømmeturer var dog ikke mulig. Undervannssvømming ble derfor populært. Vi pakket små stener inn i sølvpapir og skjulte disse i sanden eller under større stener. Det var sterk konkurranse om først å finne disse «perlene», og vi fikk god trening i å oppholde oss under vann i lengre perioder. Ved senere besøk på Sjøbadet fikk vi testet vår dyktighet i undervannssvømming idet målet var å kunne svømme under vann fra utstikkbrua til stupe-tårnet (ca.30/35m). Men denne prestasjon ble dessverre noe redusert da en av ungdommene (Valdemar Johansen) svømte tur-retur samme strekning under vann.
Forøvrig var Vaskarhøl’n også en sosial møteplass med livlig prat og godt kameratskap. Det var alltid spennende for oss yngre når de eldre guttene fortalte om sine «fantastiske» opplevelser. Vi satte også pris på at voksne møtte opp, men det var ikke så ofte. Av og til dukket også gutter fra «Hyllansida» opp på den andre sida av elva – en utvidelse av vår bekjentskapskrets som var en berikelse for alle.
Men «pian» møtte ikke opp. Kanskje de ikke følte seg velkommen til dette guttedominerende område. Mangelen på garderober var vel også en medvirkende årsak.
Utover i førtiåra ble kulpen noe grunn, samtidig som elva ble forurenset fra kloakkutslipp. Etter hvert flyttet vi derfor noen hundre meter lenger opp til «Laks berget» , hvor forholdene var utmerket for videre badeliv og sosialt samvær.
Men tilbake til Vaskarhøl’n: Etter en del dukkerter og mye prat gir magen beskjed om middagstid. Klokke er det få som har (vanlig konfirmasjonsgave). En stekende sol speiler seg i en brun guttekropp med halvtørr badebukse. Det lukter tjære og kreosot fra jernbanesviller og godsvogner blandet med støv fra en lastebil med Viking melk ved godsstasjonen. Du svinger rundt hjørnet ved Meieriet hvor Brustad stor og ferm øser opp melk i spann med myndig og raus hånd. Hos Røskaft Landhandel kan du få kjøpt «brunsukker» og hos Leiknæs er det tilbud div. varer til 95 øre pr. stk.
Fiskhandler Pedersen med blankskjermlue er travelt opptatt med lemping av fiskekasser. En bonde kommer ut fra stallene i bakgården til Samvirkelaget med hest, vogn og tomme melkespann. Det lukter nybakt brød fra Simonsen bakeri, og gjennom de store glassrutene hos Skjerve kan sees utstilling av kontorrekvisita mm. Hvedings likkistefabrikk passeres med stor respekt. Siste nytt i «Amtstina» er hengt opp i glass og ramme. Urmaker Heir og barbermester Sæbø sitter i sola på trappebenken og venter på nye kunder. En travel husmor kommer ut fra Hovelsen og Valsø med nylaget fiskepudding.
Klokka i vinduet hos urmaker Nordenborg (senere kontorbygget) forteller at du er i rute. Hos malermester Pettersen er linolje og terpentin en dominerende duft. Så åpner gata seg ut mot torget med Folkets Hus og Bjørken kolonial.
Vel heime kan kjennes lukten av kjøttkaker og ertestuing fra en varm vedovn. Appetitten er det ikke noe å si på.
En dag i Vaskarhøl’n er over. Takk for gode minner.