Kirsten Okkenhaug: Årbok 1988
Historia om Burmoen
Øverst i Frol, ifra Reistad-grenda og østover til Buran ved Verdalsgrensa,strekker seg ei stor flat slette på flere tusen mål. I en beskrivelse fra 1775 kalles den Burmoen. I våre dager har den flere navn: Moen, Åsmoen, Reistadmoen. Navnet Åsmoen har sammenheng med gården Venås. Denne gården er sannsynligvis fra 1500-tallet, og således ingen gammel gård i forhold til Buran og Reistad. (Se Skogns hist. 2, s.182). Grunnen til at Åsmoen tidligere ble kalt Burmoen, kan da være den at Buran var den nærmeste går-den. I denne artikkelen bruker jeg navnet Burmoen, siden det jeg skal fortelle om er en mangehundreårig historie.
På sin berømmelige reise gjennom Trøndelag i 1775, skriver Gerhard Schønning:
«Gaarden Wænnaas ligger 1/2 Fiærding omtrent sønden for eller i S.V.
fra Stedet Buran; næsten rundt om t)emeldte Wænnaas ligger den store
Mo eller slette Strækning, som man kalder Burmo, paa hvilken Buran
har ligget. Denne store Mo strækker sig 1/2 Mil eller meere, i
l.ængden mellem Øst og West, eller N.O. og S`V., men i Breeden omtr.
1/4 Mil, foruden adskillige Greene, i hvilke den deeler sig.
Burmoen ligger omtrent 1 Mil fra Levanger mod S.O. Paa den berettes
tilforn at have boet 15 å 16 Bønder, meri nu boe her kun 3 paa
Gaarden Buran, som ligger paa den øvre eller indre Mo ved den nordre
eller norsøstre Ende af Moen, Denne Gaard er nu den yderste i
Skogn Giæld, paa den østre Side, op imod Fiældene.»
Schøning bruker bred plass på å beskrive denne Burmoen. Det er tydelig
at han har vært på stedet, og at han er opptatt av de opplysningene han
fikk om historiske funn her.
MYSTERIET BURMOEN
mange har gjennom tidene fundert over merkelige funn som er gjort på Burmoen. Nyrydningsmenn som begynte å rydde jorda utover moen på 50-60-tallet, avdekka gravhauger og lange rekker med stein som ei «brolegging» i terrenget. Flere steder lå det kvernsteiner. Gravhaugene er datert til jernalderen, og det er gjort funn av slike både på Buran og utover moen. De forteller oss om en utstrakt bosetting her i tidligere tider.
JERNALDEREN
De siste åra (1982-87) har arkeologene avdekka et stort jernproduksjonsanlegg på Heglesvollen i Heståsdalen inne på Frol-fjellet. Det ligger ikke langt fra en av de gamle stiene over til Jemtland. Blæster-ovnene ligger på rekke og rad, og forteller om en av de eldste jern-kulturene her i
landet. Dette har gitt oss ny informasjon om hvordan folk levde her i Frol for 1900 år siden. På Heglesvollen var det i jern-alderen et lite «industri samfunn» av profesjonell karakter. Slagg-mengden som er målt under 4 av anlegga viser en produksjon på bortimot 50 tonn smibart jern. Det er og funnet rester etter jernframstilling mange andre steder i Frolfjellet, og nede i bygda. Det som ligger nærmest den marine grensa, har vi på Buran. På fem steder i området mellom Mobekken og Burelva er det funnet spor etter jern-blæster. I Torenget under Buran nordre, ligger rester etter ovner som likner funna på Heglesvollcm. Ovnene i Torenget er datert til ca. 85 e.Kr.
Gerhard Schøning: Reise gjennom en deel af Norge -, s. 48f.
GRAVFUNN PÅ MOEN
Da den tidligere eieren av Åsgård drev med nydyrking av Åsmoen på 60-tallet, fant han et felt med en mengde oppkastede steinrøyser. Eieren, Ivar Tromsdal, tilkalte arkeologer, og det ble registrert et felt med 21 gravrøyser av samme type som på Buran. Odd Ertsås som gjorde registrerings-arbeidet i 1962, skriver:
«Det (-) kunne påvises en rekke lave oppkastede røyser, tett i tett oppbygd av rundsten i åkerstensformat. Feltet består av 21 røyser hvorav de aller fleste er meget små, kanskje 2-2,5 m i diam. Og 0,3-0,50 m høy. Noen få er større og en enke!t har en diam. på vel 12 m og en høyde på ca. 0,9-1,0 m -et par tre har en grop i sentrurm»
Røysene inneholdt aske, noen med brent sand, trekull eller brente bein.Odd Ertsås konstaterer at gravleggelsene «gir unektelig inntrykk av fattigdom og enkelthet». Gravfunna som ble gjort ved nydyrking på Vang og Reistad-moen, ca. 1-2 km lenger vest, er beskrevet på samme vis. Disse gravfeltene lå like ved den gamle ferdselsveien til Heståsdalen. Menneskene i jernalderen la gjerne gravhaugene nær bostedet. En kan spørre seg om menneskene som bodde her hadde noe med Heståsdal-anlegget å gjøre? Det er til nå ikke funnet noe som tyder på en fast bosetting på Heglesvollen.
Sikkert er det at de menneskene som nå er aske i gravrøysene (eller fjema av bulldoser) var beskjeftiget med jernproduksjon. De drev hogst og laga kullminer. Åkerlapper og husdyr hadde de. 0g de har iallefall sett folk på vei til og fra det store jernanlegget i Heståsdalen. De har og sett langveisfarende folk fra Jemtland og enda lenger østfra med skinnvarer på hesteryggen.
‘) lvar Berre: Frå malm i myra til stål i smia. s. 91.
NAVNET BURAN
Navneforskningen sier at navnet Buran ikke er så gammelt som fra jernalderen. Stedet må ha skifta navn etter at det fikk en spesiell funksjon som bur-plass, antagelig en gang i middelalderen.
I lnnherred har vi to steder med navnet Buran: i Markabygda og i Frol. Disse er visstnok de eneste i landet. (Buran i Trondheim har senere oppr.).
Begge ligger der det i tidligere tider var et knutepunkt for flere veier. Slik som infrastrukturen er i vår tid, kan det være vanskelig å forstå. Buran er nå «utafor allfarvei».
Navnet Buran har med «bur» å gjøre, opplagssted for korn. 0luf Rygh skriver i Norske Gaardsnavne b.16: «Buran. (-) Flertall av burn, bur.» 0g han nevner en rekke `7arianter av navnet opp gjennom tidene.
1520: Bure
1626: Buerenn
1535: Buru
1634: Burum
1559: Bure
1723: Buurum
1590: Burenn
1 eldre skriftlige kilder blir folket på Buran kalt «burmænder». bl.a. bruker sorenskriveren denne benevnelsen under rettssaken om Bursetra i 1799. For å forstå den funksjonen som Buran har hatt som en slags opplagsplass, må vi vite noe om hvordan ferdselen har gått i tidligere tider.
GAMLE FERDSEElSVEIER
1 våre dager går hovedferdselen gjennom Trøndelag i retning nord-sør. For l ooo-2000 år siden gikk en kanskje like så viktig «trafikkåre» i retning Østover, gjennom Jemtland til Birka, og over Bottenvika til Finland og Russland. Det var ingen tilfeldig sti Hellig Olav valgte fra Gardarike til Sul, men en gammel kjent handelsvei der pelsverk var en viktigvare. Funn viser at denne midt-nordiskeveien hadde forbindelser med markedene sør i Europa. Jemtene brukte denne handelsveien både i øst og vest. En annen vei inn i Trøndelag, var Fersveien. Dette var en god vintervei.
Jon Leirfall skriver:
Ein må gå utifrå at vegen mellom Mærraskaret fram til Buran og Okkenhaug i Frol tidleg har vore den viktigste vegleia viters tid mellom Trøndelag og Jamtland. Den er sikkert eldre enn vegen over Sul. Det er her vi har det finaste lendet for lasskjøring, og det er dette som er grunnlaget for Levangermarknaden. Men det er ikkje umugleg at Buran er eldre varebytteplass enn Levanger. Jamtane hadde båtnaust i Naustvika på Fersdalen, og rodde derifrå utover til Fersoset der det var naust på Tangen. Om viteren kjørte de på isen og det var grei lei på nordsida av Feren gjennom Steinsdalen fram til Fersoset. Herifrå var det fin lei over Reinsjøliene, der det frå gammelt av har vore fastboande folk, fram til Frol
Leirfall skriver samme sted:«På gamle militærkart er det tegna opp eit utal av vegleier mellom Norge og Sverige i traktene omkring Feren og framver mot Stjørdalen og mot Markabygda. 0g vi kan gå ut fra at på desse stiane har det rakla folk fram og tilbake mellom landa i tusener av år.»
«Innenriksveien»
Veien fra Trondheim til Namdalen gikk over Skjelstadmark -Markabygda-Skjøtingen (betyr snarvei av skjot = snar, snøgg) -Reistad tjl Munkeby og Levanger, og fra Reistad over Buran-Tromsdal eller Ravlo til Verdal.
BURAN OG LEVANGSMARTNADEN
Marsmartnaden på Levanger har lange tradisjoner og Buran har vært en stasjon langs ferdselsveien til denne martnaden. Leirfall har som nevnt en teori om Buran som varebytte-plass i denne forbindelse. Martnaden foregikk om vinteren. Da hadde en oversikt over årets produksjon, og det var lett å ta seg fram med hest og slede over isen. Det kunne nok hende at veien i mars ned mot Levanger kunne være dårlig for slede-transport, mens Buran enda hadde vinterføre. -Da kunne det være greit å ha en varebytteplass der. Det samme klimaforholdet har vi på Buran i Markabygda.
Edvard Bull d.e. skriver i boka Jemtland og Norge,1927:
Til forståelse av forbindelsen mellem Jemt[land og Norge i gammel tid vilde dei være meget verdifullt om vi kunde får ordenilig greie på utviklingen av Levanger marked. Omsetningen her tør sikkert til sine tider ha vært vel så betydelig som den på Jamtamot. Dessverre er imidlertid materialet her meget magert. Klart og sikkert er det riktignok at Levangermarkedet går tilbake til middelalderen og endog langt tilbake i denne, selv om våre positive oplysninger riktignok først tilhører middelalderens seneste tid. I sitt forsvarsskrift til herredagen i 1597 forteller den danske lensherren i Trondhjem, Ludvig Munk, følgende:
«Det holdes et marked der udi lnnherred på en plass som heter Levanger ved St. Mathias’ tid (24. febr.). Til samme marked kommer en stor forsamling både fra Dalene, Innhered og fra sjøsiden; der selger da landbøndeme til de andre bønder som bor ved sjøsiden, smør, mel og korn i allerdyreste måte for penger, sølv og fisk.
Jemtland har ei innfløkt historie, dels som norsk, dels som svensk område. Først ved freden i Brømsebro 1645, ble dette omstridte grenseområdet erklært svensk , og har vært det siden . Men jemtene har hatt en nær tilknytning til Trøndelag og folket her. Noe som enda viser seg i en del felles ord og uttrykk . Det var de regjerende menn i slott lenger sør som bestemte om de sku[le være venner eller fiender opp gjennom historien. Hva menneskene som bodde her opp mot fjellet på hver sin side av Kjølen tenkte om de skiftende politiske vinder, vet vi lite om. Folket på Buran har sett jemtene komme ned Fersveien både med «ferdskrinda» og med sverd.
KVERNSTEINER
La oss igjen se hva Gerhard schøning skrev i sin be;krivelse fra Burmoen for over 200 år siden:
«Den heele Mo har tilforn været bevoxseri med en stor Granskov, men en, uvist paa hvilken Maade, opkommen Skov~Ild, har fortæret det meeste deraf, som man berettede mig, Aaret efter det saa kaldte Svenske-Aaret eller Aar 1719. Derved blev da en stor Deel af denne store skiønne Strækning blottet; man fandt da overalt Agerreene og andre Tegn, at Stedet havde i fordum Dage været beboei, baade rieden for Gaarden Vænaas, og paa andre Sleder., blant dem, i jorden, en deel gamle Gryn-Qværne.»
Det siste stykket som ikke er dyrka på Åsmoen ligger ved gården Åsgård. Der er et furuholt som kan fortelle noe om fortida. I dette furuholtet er det tatt et prøvestikk (Ivar Berre og Arne Sivertsen) som viste et kull-lag. Dette understreker det Gerhard Schøning skrev i 1775, om at folk sa det hadde vært en stor skogbrann der i 1719-20
Etter denne brannen kom det for dagen rester etter åkerreiner, gårdsbruk, og en rekke kvernsteiner. Noen av dissc steinene finnes i området enda:
Ifølge Kjell Haarstad ved Historisk institutt i Trondheim, er det sannsynlig
at kvernsteinene er fra før 1500-tallet, da Selbu nærmest hadde monopol på kvernstein etter den tid, og kvernsteinene på Moen er ikke Selbustein.
BURAN SOM MARKEDSPLASS
Vi har forbindelsen bur-korn-kvernsteiner. Navnet Buran forteller om en bur-plass, lagerplass for korn. Det er vanskelig å si hvilken tidsperiode dette skjedde, men ut ifra de kildene vi har om Burari tilbake til 1520, må Buran ha fått navnet sitt før svartedauden. La oss se litt på deisom er skrevet om Buran som markedsplass. Først fra Gerhard Schønings beskrivelse, som jeg har sitert tidligere:
Norden for Gaarden Buran, og paa hiin Siide af en her nedriridende lille Elv, ligger den mo, paa hvilken berettes tilforn at have staaet en Stad, en Kiøbsiæd eller vel rettes en Markeds~Plads. Man viiser der, i de her nu værende Skove og Udmarke, noge[ man kalder Gader, lange, men smale, liigesom med Steene brolagde Strimler, som løbe frem i en lang Strækning, skiønt nu overgroede med Jord, Græs eller l.yng og Skov. Detie viiser Rigtigheden af det gamle Sagn. Her maae virkelig have staaet eri Samling af Huuse, i.sær af de saa kaldte Stabburer, e!ler Korn-Huuse, hvoraf Stede[ har uden Tvil faaet Navn. Som man kan slutte, maae her have været en Markeds-Plads og et Slags Opplags~Sted, hvorhert de fra Søesiiden have brag[ deres Korn og andre Varer, anlagt især [,i[ Beqvemmelighed for Jamterne og andre her omkring i Marke-Bygderne boende, hvilke her have omtusket deres Varer med Bygde- og Søe-Børidernes. Naar og hvorledes denne Plads er bleven ødelagt, veed ingen ai berette; dog vil man meene, og et gammelt Sagn skal siige, at det er skeei ved ljynild. Heromkring, i Skovene og Udmarken, findes adskillige, blandt dem anseelig store Kiæmpe~haue og Steen-røser, hvilket noksom viiser, ai Stedet har, i fordum Dage, været stærkt beboet, og beboet af mægtige, store og anseelige Mænd.»
Ifølge Schøning var det på nordsida av Burelva at bura lå, som har gitt stedet navn. Ja, ifølge tradisjonen skal det ha vært en markedsplass her. Å kalle det en «Stad» er vel å gå for langt. Det stedet som Schøning her nevner kalles også Burmoen. På midten av l800-tallet fikk en husmannsplass her dette navnet, og det brukes den dag idag. Denne moen ligger mellom Burelva og Verdals-grensa, og herifra har det gått veier i tre retninger til Verdalen: Forbi Ramsåsen til Tromsdalen, gjennom Stjørdals-skalet, og over Ravlo. Hvordan folk har fantasert om funna på Åsmoen/Burmoen viser denne avisartikkeelen fra Nordre Trondhiems Amtstidende 19/6-1898:
Efter den sorte død vis[e der sig at have været ei handelssted på Burmoen, som var godt besøgt af svensker ved det derværende stevne, som holdies fra februar til midten af marts. Martsmarkedet i Levanger blev oprettet 1760 og førhjulsmarkedet i 1810. Handelsstedet paa Burmoen, hvor der var 16 butikker, synes at have eksistert iridiil 1600-[allei, da det blev afbrændt ved et fiendtligt indfald af svensker. Paa nedre Venaas skal have være en borg; om det var bondeborg eller herreboprg, kjendes ikke.i den kilde, hvorfra meddelen har sin kundskab. Paa Aasmoen (mellom Venaa og Buran) var den gang 16 skattnummer. Der har vært delte meninger om, hvorifra navnet Buran skriver sig. Somme har met at det hidrørt fra en næssekonge ved navn Burmann.
Andre tror, at navnt skriver sig fra den mængde bur (stabbur), som tidligere fandtes her, hvorfor man ogsa at tidligere skrev« Burom» . Paa Reistad har en gang vært en Kirke, den blev nedlagl i aaret 1622.
H. H. S.
Den anonyme H.H.S. har lest dette i ei gammel bok på lnderøya for lenge siden. Boka var uten tittelblad.L. D. KIûwer er derimot skeptiker. Han skriver i 1824: 2)
«Om en med Stene belagt Moe i Skognens Præstegjeld.» «Under Nabogaardene af Skaugsæt, nemlig Venaas og Buran, som ere de sidste i Bygden mot øst under Fjeldet mot Sverige, er en betydelig Moe eller Slette, der nu er bevoxet med unge Furru-Træer. Enstor Deel af denne Moe er, ligesom en Gade, belagt med Kampe-Steen, men efter mit Skjøn ej med Menneskehænder, thi slige steenbedækkede Pladse har jeg mangesteds seet, og jeg kan ikke tvivle paa ut Naturen har dannet dem, da derpaa slet intet Spor findes af Huus eller Menneskearbeide.
Garnle Sagn berette, ai paa nævnte Moe skal have været en Kjøbstæd, hvilket jeg ikke finder rimeligt, thi vlde man antage den Deel af Moen, hvorpaa der findes de nævnie Steene, for. Byens Grændse, saa maatte den have været omtrent 1.000 Alen bred og 2-3000 Alen lang, altsaa ligesaa stor, ja endog størreg end Trondhjem i dens nuværende Forfatning, foruden at jeg aldeles ikke kan indsee, hvorfor en Bye eller Kjøbsiad paa deite Sted skulde anlægges lige under Fjeldene og saa langt fra Søen, hvorfra alle Transporter’ over et coupert Terrain endnu ere megeit vanskeligere. At Buran eller Aasmoen af Enkelte saavel i Hedendommen som 1 Midldelalderen har været beboet, beviser nogle af almindelige kampesteene opkaslede Steen-Dysser,
hvori Levninger af Begravede ere fundne. Den største af disse er cirkerund, omtrent 18 Alen i Diameter og 21/2 Alen i lodret Høide. En liden Møllesteen saa stor som de man almindelig bruger i Husene at male Gryn og Malt med er ogsaa funden paa benævnte Moe, som synes at vldne om, at her har staaet et Huus, skjønt jeg ikke paa de Steder af den, (der) jeg var, kunde opdage nogen Huustomt.»
) S.H. IVa s 282.
Den anonyme avisskriveren i 1898, som ble sitert tidligere, nevner at det «Efter den sorte død» viste seg «at have været et handelssted paa Burmoen». Selv om fantasien løper løpsk i denne artikkelen, er det ikke usannsynlig at det var svartedauden som satte stopper for burvirksomheten på Buran.
Jemtland ble meget hardt ramma av svartedauden. Dette satte en stopper for den livlige handelsvirksomheten mellom Trøndelag og Jemtland i en hundre års tid framover, og det må også hatt sin virkning for burmennene at «jamtskreia» ganske brått uteble.
Schøning forteller om et sagn som sier at Burmoen ble ødelagt «ved Lynild». Det ser ut til at virksomheten til burmennene etter tradisjonen har slutta brått. Da kan både lynnedslag og svartedauden være mulige årsaker.
De eneste som kan finne ut noe mer om mysteriet Burmoen, er arkeologene. Men folk som bor her vil fortsette å fundere og lete etter forklaringer,som de har gjori i flere hundre år.
Kilder utenom de som er nevnt:
Biørnstad, Margareta: Handel på nordliga vagar under jernålderen.
Larsson. Sven: Jåmtland-Hårjedalen. Historisk oversikt.
Suul, Jon: Gamle stier og kløvjeveier i Verdal.
Suul, Jon: Kart over gamle stier og kløvjeveier.
Larson, Lars: Te Byn å Levang.
S.H. = forkortelse for Skogn Historie.
Trykk på kartet og søk evt etter Åsmoan