Arne Sigmund Vudduaune (Årbok 1982)

Husmannsvesenet i Åsen på 1700-tallet

Ordet husmann ble brukt alt i middelalderen, men da helst om en mann som hadde leid seg inn i huset hos en annen. Senere ble ordet husmann brukt i skattelistene om bønder som drev små gårder, og derfor betalte mindre skatt enn andre bønder. Enkelte bønder tok inn folk hos seg, som ble tilvist et jordstykke i utkanten av innmarka, og som de måtte betale en bestemt avgift for ved å arbeide for bonden. Det er kanskje en slik husmann vi finner på Sannan i Åsen i 1718. I krigsskadetaksten fra dette året finner vi om gården Sannan bl.a: «I huusmand, haver ingen platz, men holder til i gaardens huuse.»

Når en bonde gav fra seg gården til en ny bruker, var det skikk og bruk at også han skulle få tilvist et jordstykke som han skulle få bruke så lenge han levde. Da fikk også han tittelen husmann. De første husmennene som bodde på egne plasser i utmarka til gårdene, dukket trolig opp i siste halvdel av 1600-tallet. Når en mann er oppført som husmann i en kilde fra 1600-tallet eller første halvdel av 1700-tallet, er det derfor vanskelig å vite hva slags mann han egentlig er.

Hovedårsaken til at husmannsklassen oppstod, var at folketallet på bygdene begynte å øke. Den eldste sønnen på en gård overtok som regel etter faren. Sønner som ikke hadde noen gård å overta, tok seg ofte ar- beid som dreng på en annen gård. Dette gikk bra så lenge de var ugifte, men dersom de ønsket å gifte seg, var det som regel bare en utvei, å bli husmann.

En del gårder ble delt opp i flere bruk, slik at det også på denne måten ble rom for mer folk på landsbygda.

 

På den tida var de fleste bøndene leilendinger. dvs. at de betalte en årlig forpaktningsavgift for gården til en godseier. Når en husmann skulle rydde seg en plass i utmarka til en gård, eller slå seg ned på en allerede eksisterende plass, ble det inngått en muntlig eller skriftlig avtale mellom husmannen og eieren av gården. Dersom gården ble drevet aven leilending, inngikk husmannen avtale med godseieren om hvilken avgift han skulle betale for plassen. Senere, når bonden selv ble eier av gården, ble avtalen inngått mellom husmannen og bonden.

Ifølge forarbeidet til matrikkel i 1723 var det da 32 husmenn i Åsen, og dette tallet holdt seg trolig noenlunde konstant i første halvdel av århundret. Etter 1750 økte tallet, slik at det etter århundreskiftet, i 1810, var ca. 65 husmenn i bygda.

Hus og husdyrhold varierte med størrelsen på plassene. Da det i 1737 ble holdt arveskifte etter avdøde husmann Mikal Ellevson Løvtangen og kona Gjertrud Olsdatter, husmanns folk under Undlien, finner vi at husa på Løvtangen var: 2 stuebygninger, l mastue, 1 stabbur, 1 fjøs, 1 låve, 3 båtnøst, l brygge og 1 bastue. Husdyrholdet var samtidig 2 kyr, 5 sauer, 5 geiter, 1 bukk og l gris. Dette var trolig en av de største plassene i bygda på den tida. Tre år senere, i 1740, ble det holdt skifte etter husmann Ole Sivert son Hoppelplassen, og da var husdyrholdet på HoppeIplassen 2 sauer og 1 lam. Husa på plassen var 1 stuebygning, 1 fjøs, 1 låve, 1 stabbur og 1 nøst. Som vi ser av husdyrholdet, måtte dette være en nokså liten plass. Den lå like ved sjøen, og fiske hadde sikkert like mye å si som dyrkinga av plassen. Derfor var det mulig å brøfø en familie også på en slik plass, selv om den bare kunne fø noen sauer. På de fleste plassene var det ei ku og noen sauer eller geiter, kanskje også en gris. Løvtangen og Hoppelplassen er derfor ikke representative for det som var vanlig, men viser at det innenfor husmanns klassen kunne være stor forskjell på folks levekår.

Før det ble bygd vei over Langsteinberga, måtte folk i båt for å komme fra Åsen til Skatval. Veien slutta ved Nes i Åsen, og derfra ble folk transportert med båt til Sve i Skatval. Det var en bestemt mann som tok seg av dette, fergemannen. Fergemannen på Åsensida var samtidig husmann under gården Nes. Nes var leilendingsbruk under Reinsklosteret i Rissa, og da Peder Nilsson i 1737 skulle ta over som fergemann etter far sin, fikk han skriftlig kontrakt på Fergemannsplassen fra eieren av Reinsklosteret. Vi skal nå se litt på denne kontrakten.

Henrich Ebbesen Hornemand, deris Kongl. Maj. Is. Commerce Asses- sor og Proprietarius til Reens CIoster gaard med underliggende gods, tillader hermed Peder Nielsen den Færgemands Pladtz ved min gaard Næss, som hans Fader for hannem godvillig afstaaet haver, naar hand

til Reens CIosters Jordebog svarer dend aarlige grundleje og 2 ort til Lejlendingen paa gaarden med tre Dags arbeide, hvor imod hand nyder om Someren Fægang til 2de Kiør, brendeved saa meget han behøver til fornødenhed for sig self og de Reisende. I det øvrige bevise den Lydighed imod sin Landrott som Loven befaler, ej heller er oppsideren paa gaarden til nogen hinder eller forfang. Een kiendelse haver hand betalt til mig som hermed testeres under mind haand.

Levanger d. 15. Martij 1737.
Hendrich Ebbesen Horneman.

Som vi ser, hadde fergemannen forholdsvis beskjeden arbeidsplikt på gården. Ellers ser vi at han hadde beiterett for krøttera på plassen og rett til å hugge seg ved.

Det vanligste var at avtalen mellom husmann og godseieribonde bare var muntlig. Men høsten 1750 ble det vedtatt en lov der det ble slått fast at alle husmenn skulle få skriftlig kontrakt på plassene sine. Kontraktene skulle gjelde for husmannens og konas levetid, og husmannen kunne bare bli utsagt fra plassen dersom det ble bevist at han hadde brutt kontrakten. Dersom en bonde lot være å gi en husmann kontrakt på plassen sin, kunne bonden bli bøtelagt. En slik bestemmelse gav husmennene en mye sterkere stilling enn før. Nå kunne ikke bonden lenger uten videre jage husmannen fra plassen sin når han var blitt gammel og ikke kunne arbeide like hardt som før.

Det viste seg likevel at denne loven i stor grad ble oversett eller sabotert. I Asen ble det tInglest bare åtte husmannskontrakter som følge av bestemmelsen i 1750. Dette skjedde først ett år etter at loven var vedtatt, i september 1751. To av disse kontraktene gjaldt husmenn under Husby, en under Vedul, en under Fåra og fire under Leangen.

Alt våren 1752 ble husmanns forordningen fra 1750 opphevet. Da ble det vedtatt en ny lov, der det ble bestemt at kravet om skriftlig kontrakt og feste på livstid bare skulle gjelde for husmenn som selv hadde ryddet plassene sine i utmarka til en gård. Husmenn som bodde på plaser i innmarka hadde ikke lenger krav på dette, og det ble opp til bonden å bestemme vilkårene for slike husmenn.

Kontraktene på de to plassene under Husby ble gitt til to brødre, Ole Samuelson og Jon Samuelson. Jon hadde plassen Midneset, mens det i Oles kontrakt ikke er oppgitt noe navn på plassen. Vi skal her ta for oss Jons kontrakt.

Kiendes jeg underskrevfle og hermed vitterliggiør at have bøxlet og fæstet, som jeg hermed bøxler og fæster til Huusmanden Joen Samuelsen Huusmandspladsen under min paaboende Gaard Huusbye, kaldt Menetset, saadan som den nu findes og er indhegnet, at hand og Enke efter hannem den maae beboe og bruge deres Livstid, have fornøden Brendeved og ej videre at hugge udi min eiende Gaards Skov under vedbørlig Straf efter Loven, samt Gresning for hans Kreature Høst og Vaar og derfor svare l Ort, tillige mod de Vilkaar at hand deraf svarer aarlig Afgivt til mig 2 Rd. l Ort, enten med Penge eller Arbeide ligesom jeg det forlanger og ellers i andre Maader opføre sig hørig, troe og flitig, som en Huusmand til kommer, hverken gaar hand og arbeider hos andre mig uvidendes saalenge jeg samme selv behøver, for hvilke hand sig først bør anmelde, hvorimod hand ikke skal hindres i hans lovlige Næring og Arbeide paa de Tiider og saa ofte jeg ikke ham selv behøver, item for hvad Arbeide hand meereforrette end hvad som mældt er pligtig, da lover jeg at tildeele ham den Rigtighed og Betaling som af andre for hands Arbeide bør nyde. Bøxelen eller Grundfæstelsen er mig betalt med 2 Rdr, til Trondhiems Tugt- og Værk Huus betales 4 S.

Huusebye, d. 2. Sep. 1751
Ellef Christensen Huusebye.

Jon og kona skal ha plassen på livstid, slik som det ble bestemt i 1750-forordningen. Videre får han lov til å hugge seg ved i skogen som hører til gården, men har f.eks. ikke lov til å ta tømmer til husbygging eller reparasjon av hus. En ting som er uvanlig med kontrakten fra Midneset, er at det er satt opp en egen pengeavgift for beiteretten. Vi ser også at bonden kan velge om han vil ha avgifta for selve plassen i penger, eller ha husmannen til å arbeide på gården. Som regel ble avgifta betalt ved at husmannen utførte arbeid for bonden. Husmannen skulle alltid stå til disposisjon for bonden, og hadde derfor liten mulighet til å tjene penger andre steder. Litt kunne han likevel tjene, da han blir lovt vanlig lønn for det arbeidet han utfører ut over det som er nødvendig for å betale en engangsavgift på 2 riksdaler for plassen.

Så kan vi sammenligne denne kontrakten med en annen kontrakt fra det samme året, på plassen Saltbuvika under Leangen.

Jeg Underskrevne Maren Magdalene SI. Richard Hagerups bekiender og vitterliggiør at have bøxlet og fæstet den Plads Saltboevigen under Gaarden Leangen i Aasen lil Arent Arentsen og det paa saadan Vilkaar at hand til Opsidderen paa Gaarden, Gabriel Leangen, Aarlig svarer l Rdr.. 2 Ort, hvilke beregnes i Arbeide saaledes, om Vaaren at hægte 6 Mæhling, i 8 Dage slaae og om Høsten 4 Mæhling at skiære. I øvrigt fører bemeldte Arent Arentsen sig imod Gaardens Opsidder troelig og vel at forholde efter Loven. Dete under min Haand og hostrygte Seigl.

Alnæs i Scongen, d. 7. Sep. 1751
M. M. Sl. Hagerups.

Denne kontrakten tar bare for seg avgifta for plassen, og gir ingen opplysninger om husmannens rettigheter til f.eks. beite og vedhugst. Avgifta blir, som vi ser, beregnet i arbeid med et visst antall dager til hver tid av året. I motsetning til Midneset, skal det her ikke betales noen engangs bygselavgift. Ellers inneholder begge disse kontraktene det vanlige kravet om lydigh