Mannen som ledet reguleringsplanen etter bybrannen i 1846

Major Sejersted

Byens reguleringsplan er kjennetegnet av et strengt rettvinklet gatenett. En slik plan kalles kvadratur, og er også brukt i byplanene for Oslo og Kristiansand.

I Levanger har vi fire gater i lengderetningen. Sammen med tverrgatene danner de flere like store kvartaler. Tvers over byen omtrent på midten, ligger torvaksen som en grønn lunge og branngate. Dette var så genialt at etter bybrannene i 1877 og 1897 ble byen bygget opp etter samme plan. Dette kan vi takke major Sejersted for.

Men hvem var major Sejersted? Under gjennomgang av all lokalhistorie jeg kunne komme over, fant jeg ikke mer enn det som står i Strømsøes bok. Jeg fant ut at jeg kunne skrive til professor Francis Sejersted, som i en årrekke var kjent som leder av Nobelkomiteen i Norge. Dette ble blink. Major Sejersted eller Johannes Mathias Sejersted var Francis Sejersted sin tippoldefar.

Johannes Mathias Sejersted ble født 13. mars 1797 på storgården Mæhle i Stjørdal. Hans far var oberst Fredrik Christian Sejersted i Trondhjemske Dragonregiment. Ved kong Karl Johans kroning i 1818 ble oberst Sejersted ridder av Sverdordenen. Han red også sammen med Kongen gjennom Verdal og Levanger i 1835, og mottok da en æressabel av Karl Johan.

Det fortelles for øvrig om ham at han var den første som dyrket poteter i Stjørdal. Han eide også Nossum gård i Skogn og bygde skogsvei opp gjennom Skogns Markabygd til Skjelstadmark i Stjørdal. Han sparte da en mils kjøring mellom sine to gårder Nossum og Mæhle. Oberst Sejersteds eldre bror Johannes var Eidsvoldsmann. I 1814 var han stabssjef hos Christian Fredrik, og under krigen var det hans forsvarsplan som ble lagt til grunn. Senere ble han generalløytnant og øverstkommanderende i Trondhjemske armé-divisjon.

Men tilbake til vår Sejersted, Johannes Mathias.

Moren var Dorthea Catarina Klingenberg, også av offisersslekt. Etter datidens skikk ble lille Johannes Mathias etter sin fødsel anmeldt som kadett ved Krigsakademiet i København. Dit kom han også, og mens han gikk i akademiets øverste klasse, tjenestegjorde han en tid som page ved Fredrik VI Hof.

Da krigen mellom Norge og Sverige brøt ut i 1814, var han offiser ved det danske Livregiment. For å kunne delta i forsvaret av sitt fedreland, søkte han avskjed, som ble innvilget 6. mai s.å. Det var da allerede nedlagt forbud mot at norske offiserer kunne reise til Norge. Forkledt som bokhandler drog han over Jylland og Skagen og med en jakt over til Grimstad. Deretter landeveien til Kristiania, hvor han av sin onkel ble fremstilt for kong Christian Fredrik, og så ansatt ved Søndenfjeldske Dragonregiment.

Etter krigen ble han etter eget ønske ansatt ved Skognske Eskadron, hvor han 1. januar 1818 ble premierløytnant, i 1828 Second Rittmester og 13. mai 1835 Eskadronsjef.

Sejersted ble gift med Frederikke Dorthea Heyerdahl i 1820. Hun var datter av sogneprest Heyerdahl i Stjørdal, og vielsen fant sted i Værnes kirke. I 1838 kjøpte han Rustgården i Skogn av major Jørgen von Coldevin.

Sejersted og hans hustru fikk 12 barn. De syv første var født i Stjørdal og de fem neste i Skogn. Sejersted var ordfører i Skogn i perioden 1840-43. I 1853 solgte han Rustgården og flyttet til Vang i Hedmark, der han ble sjef for Oplandske kavalerikorps med oberstløytnants grad. Han døde på sin gård Fensal i Vang 2. august 1886.

Sejersted var også ingeniør. Krigsakademiet (Krigsskolen) var på den tiden høyeste ingeniør-utdannelse man kunne få her i landet ved siden av bergseminaret på Kongsberg. Spesielt lå hele kartverket den gang under det militære. Derfor var det helt naturlig at det var en offiser som utarbeidet regu-leringsplanen for Levanger.

Men Sejersted gjorde mer for byen. På nytt siterer jeg fra «Levangerboka» av R. Strømsøe: «Levangerelven hadde gjennom årene voldt atskillig bekymring ved mange elvebrudd. Elveleiet var etter hvert trengt helt frem til hovedveien (Kirkegata), der middelskole-bygningen ligger, og det var overhengende fare for at den skulle bryte helt gjennom til sundet. Formannskapet sammenkalte da til et møte for å drøfte hva som kunne gjøres for å sikre byen mot overhengende fare.» Dette var i 1843.

Det måtte graves et helt nytt elveløp fra Vaskarhølen til Brusve bru, og arbeidet ble gitt til daværende rittmester Sejersted. Under dette arbeidet hadde han Alexander Eddie som arbeidsformann (Eddie er omtalt i Historielagets årbok 1992 side 83.). Det er ikke tvil om at dette arbeidet med Sejersteds tekniske kunnskaper reddet byen fra en katastrofe.

Han må også få æren for at byen fikk en ordnet vannforsyning. På den tiden var det brønner i enkelte gårdsrom, men ellers ble drikkevannet hentet i bøtter og spann fra elven. Det ble arbeidet med å skaffe byen bedre vann, og man fant frem til en kilde mellom Geite og Ulve. Dette var et rikt oppkomme med friskt, godt kildevann. I 1843 begynte man arbeidet med å føre vannet ned til byen. Hvem var det som ledet dette arbeidet? Jo, rittmester Sejersted. Det ble lagt ledninger av uthulte furustokker, og vannet ble ført frem til vannkummer på flere plasser i byen. I mine guttedager fantes fremdeles to igjen av disse vannkummene. Én sto ved utløpet av Holbergs gate mot Sundet, den andre ved utløpet av Sverres gate mot Sundet.

Men det var ikke slutt med dette. Samtidig som han arbeidet ved Skognske Eskadron, var han byggeleder, bestyrer og regnskapsfører under byggingen av Nordre Trondhjems Amts Sygehus på Eidesøra i Skogn fra 1840-43. (Se også Gerd Søraa: Innherred Sykehus 1843-1979. Red. anm.)

Ja, hva har ikke den gode major gjort for vår by, samtidig med sin militære løpebane? Johannes Mathias Sejersted må ha vært en ildsjel og en særdeles aktiv person.

Tillegg fra skriftstyret:
Eklos innsats for å gjøre historien om major Sejersted kjent, har resultert i at Formannskapet i Levanger den 19.09.2002 vedtok at øvre park i Levanger heretter skal hete Sejersteds park.