Ingemund Bentzen (Årbok 1990)

Oppvekstår i småbyen

Det er tidlig vintermorgen i småbyen. Over hustakene siger røyken fra stadig flere murpiper opp mot morgenhimmelen, folk har fått liv i vedkomfyren på kjøkkenet. Hutrende i nattkalde hus får store og små på seg klærne mens kaffekjelen putrer nedi ovnsringene. Snart er det godt å være til, og snart venter jobb og skole.

Ute har det snødd i løpet av natten, men snøplogen er forlengst igang i gatene. Den er av tungt, solid treverk og blir trukket av to hester. Bak går kjøreren med tømmene og styrebommen til plogen. En drøy jobb er igang.

Etterhvert åpnes portdørene og alle er på vei, hver til sitt. – Oppover Kirkegaten sees stadig flere skolebarn med tunge vesker langs fortauene. Melkkjørerne er også i siget, hestesleder med store spann skal levere lasten på meieriet. Den lyse klangen fra hestebjellene er god å høre på i en morgenstille småby.

Ved Innherredsbrygga blåser D/S Kong Oscar til avgang etter nattligge. Trondheim er neste stoppested før den med nytt gods og nye passasjerer starter neste runde innover fjorden.

En fisker med nattens fangst på en kjelke sliter seg opp den bratte bakken fra Blikkbrygga på vei til en av fiskehandlerne. Småbyen er våknet til en vanlig hverdag, midt i tredveårene.

På skolegården er det liv og røre med alle skoleelevene. Syv store klassekull fra folkeskolen med tillegg av middelskolens og gymnasets elever gir ikke store armslag i friminuttene. Men for alle føles det som et herlig røre.

Store armslag for unger var det derimot i fritiden, mer enn nok. For guttunger hadde især bryggene og fjæra stor dragning. Ytterst på bryggekantene ble gryende fangstinstinkter virkeliggjort med enkle redskaper, et snøre med krok og en liten bit blysøkke til en samlet pris av ti øre hos Hveding Sport. Og kanskje en kork fra pappas hemmelige sted. – Fiskhandler Bjørgum hadde alltids råd med gratis agn til kroken når man spurte pent. Men fangsten, den var sjelden av en kvalitet som kom på middagsbordet. Akkurat det dempet forresten aldri iveren, dessuten skule jo kattene leve også.

Naturligvis var fotball noe som opptok de fleste. Sverre var ett av de førende lag i landsdelen og patriotismen var sterk hos oss i tidlig alder. Når laget stilte til søndagens kamp på stadion banket hjertene intenst for våre helter, uten prangende navn som Maradona eller Schillaci, men derimot Longa, Blåsa, Kisse og Pæra. Og det var disse vi prøvde å etterligne i våre egne kamper om lærkula på løkkene i Nerbyen og på nedre torv. Løkker var det flere av i tiden før bilen overtok all ledig plass, og her fikk alle utløp for ubrukt energi gjennom mange aktiviteter.

Også jernbanens område hadde gode muligheter. Spesielt når kinoen hadde vist wild west film ble det liv i ”Stasjonsskogen” bak lokomotivstallene. Da skulle byens egne cowboys og indianere bryne seg mot hverandre i drabelige oppgjør med ville hyl og pang pang.

Selvsagt likte ikke jernbanefolkene trafikken av unger over toglinjene, men den var ikke enkel å kontrollere. Da var det lettere å fordrive dem fra jernbaneparkene, som skulle være bare for voksne.

En og annen gang under leken krevde naturen seg og nærmeste do var nettopp jernbanens som var i uthuset et stykke fra stasjonsbygningen. Der inne sto det skilter på dodørene i halvveggen som fortalte at ”nykelen fær ein hjå stasjonsmeistaren”. Naturligvis falt det ingen av ungene inn å prøve å få låne nøkkel, men jumpet over halvveggen uten plunder. Men det var ikke fritt for at det ble fantasert over hva denne nøkkelordningen, kanskje også manglende språkkunnskaper i tillegg, kunne føre til av personlige tragedier hos folk med vrange mager. Dessuten fremsto nøkkelens vokter, stasjonsmesteren, for oss som en myndig og statstro tjener som utøvet sin gjerning etter grundige overveielser og mye skepsis. Kanskje kunne også det skje at han sov middag på sofaen i andre etasje i en trengt situasjon, og hadde nøkkelen med seg, trygt under sofaputen? Fantasien rommet mange situasjoner med fatal utgang.

Ved togtid var det alltid folksomt på perrongen, av passasjerer, postfolk avisbud, drosjesjåfører, hotellbud og andre som slo et slag nedom bare for å se på folkelivet der. Forøvrig var Sverresgaten en av byens travleste med mange næringsvirksomheter. I likhet med byen forøvrig foregikk det mye handel, håndverk og industri i kjellerne og bakgårdene. Kaffestova var spesielt bøndenes treffsted. Hit kom de når melken var levert og hesten satt inn i en av de mange bakgårdene som hadde stallrom. Rundt bordene satt stødige karer med høyfrø på vadmelstrøyene og Karva Blad i pipa og diskuterte smått og stort.

Langs veggene sto bordene i båser av solid, utskåret treverk med skinnseter. Over disse hang store bilder av Gutten med seljefløyten, Arne Garborg og Ivar Aasen. Serveringsdamene i sine side nasjonaldrakter og kritthvite, flagrende hodetørklær seilte rakryggede og ferme blant gjestene med sine store brett med kaffe og fløte i hvite proselensmugger og husets egen hjemmeakst fra bakeriet i kjelleren. For ekstra sultne mager servertes alltid kjøttkaker i brun saus og stua kål, like god som hjemme, og plommegraut med fløytemjølk. Her var atmosfæren høyst nasjonal.

Uten voksent følge fikk ikke unger adgang her. Det samme gjaldt middelskoleelevene, men for deres vedkommende var det skolen som satte forbud mot ethvert kafébesøk. Overtredelser ble gjerne straffet med en ukes utvisning fra skolen.

Syttende mai var årets store dag, især fordi det smalt så herlig fra morgen til kveld. Lang tid i forveien ble alle spareskillinger omsatt i kinaputt hos Leiknæs, for denne dagen kunne man smelle så mye man ville og så langt øknomien rakk. Og smalt gjorde det, høyt og lavt hele dagen, i gater som var fulle av glade mennesker fra by og land. I spissen for togene gikk Fenk-Erik, byens politibetjent og Fenkas hersker. Ham hadde alle stor respekt for. Tross sin fremskredne alder kunne den erfarne lovovervåkeren stadig valse opp med den mest gjenstridige arrestant på martnan. Når han hadde bestemt seg landet enhver bråkmaker ubønnhørlig i arresten på Fenka.

Men nå gikk han foran i toget i ulastelig uniform og hvite hansker. Den blankpussede messingkokorden i uniformsluen skinte i solen og til en avveksling lurte et fornøyd smil i det barteprydede fjeset hans. Når guttemusikken, byens stolthet, passerte i sine blå uniformer og båtluer med dusker, anført av dirigent og stifter Olaf Christiansen, var jubelen stor. Også Nordbygda stilte med guttemusikken sin i toget. På forhånd hadde de trasket og spilt den lange veien fra Mule, en bra prestasjon bare det, men som ingen festet seg ved den gang.

Om ettermiddagen var det leker for ungene, enten på Stadion eller nedre torv. For litt større gutter var det blant annet reist en klatremast som var innsmurt med grønnsåpe i den øvre delen. Fra toppen av masten hvor det var spikret fast et trekryss hang det snorer med fristende premier i fritt valg. De som overvant all grønnsåpen og greide å klatre til topps kunne røske med seg et munnspill, et speil med kam, en foldekniv eller beltereim og løpe lykkelig hjem med gevinsten og et skikkelig, ferdigsåpet bidrag til mors vaskestamp.

Det mest synlige bevis på en vellykket festdag kunne man se om kvelden når vinden hadde blåst alle restene av kinaputtene sammen til lange, røde slør i rennesteinene.

Når høsten kom med mørke kvelder kunne det hende at eplehager med moden frukt fristet mer enn noen kunne står for, selv om risken for pryl av en voktende hageeier absolutt var tilstede. Men ikke av alle. Doktor Bruns hage lå ellers innen behagelig rekkevidde i byen, og der var det titt og ofte besøk.

En mild og stille kveld mens doktoren slapper av oppe på sin balkong, høres umiskjennelige lyder fra ubudne gjester nede i haven, uten at han reagerer. Men da en av guttene må hoste kraftig våkner han og roper ut i kveldsmørket: ”unge mann, den bronchitisen er ikke bra. Stikk innom kontoret mitt imorgen så jeg får se på den!”

Når været var dårlig var det greitt å oppholde seg i uthusene i bakgården, på lemmen. En og annen hadde kaniner å stelle med, og verktøy til litt snekring fantes også. For de aller fleste var det nødvendig å kunne håndtere verktøy for selv å lage det en hadde bruk for i lek og sport, når økonomien krevde det. Til gjengeld var gleden stor over det ferdige produkt, når en fikk det til. Det kunne være en kano, forskjellige våpen eller ei ”drosje”, skøytekjelke med styring. Disse ble laget i mange varianter, de fleste enkle. Men noen laget de rene kunstverk på skøytene, f.eks. fly eller biler med ratt, bremser, lys og annet. Disse eierne fikk selvsagt sin egen status blant alle andre og ble beundret og misunt. Felles for alle var likevel at de fikk mye moro, fart og spenning med sine innretninger, en god følelse som sitter i kroppen mange ti-år etter. Også hockeykøllene var selvgjort og surret med isolasjonsbånd, mens kasserte blikkbokser fra Melkefabrikken ble hentet på Eklo-mela og brukt som puck. Å sy sammen en fotball med sprukne sømmer gikk også greit med en skomakernål og en bit beketråd. Og blæra måtte lappes titt og ofte, påkjenningen var stor etter utallige spark fra alle guttene i hele bydelen.

Når fine sommerdager gikk mot slutten fristet elva til en dukkert. For ungene i Nerbyen var Rundøra den selvsagte badeplass, mellom jernbanebrua og slakteriet. For de i Øverbyen var Vaskehølen like selvsagt. Begge disse stedene egnet seg utmerket til å innøve gode svømmeferdigheter, og mang en levangsbygg har da også hatt sin svømmedebut her.

For folk flest er det vel naturlig å gjennomtenke mange ganger barne- og ungdomsår og den betydning disse har i ens eget liv.

Levanger hadde virkelig vilkår og kvalitet for lykkelig oppvekst for de mange som bodde mellom elva og sundet den gang, og mange med meg er det nok som vil føle stor glede og takknemlighet over å se tilbake på de yngste år av livet i småbyen.

For de har betydd så uendelig meget. –