Leif Alstadhaug (Årbok 2001)
Det store sildåret.

Et stykke historie fra Åsen- og Stjørdalsfjorden

De følgende sidene kan leses som et lite kapittel av småkårsfolkets historie ved Åsen- og Stjørdalsfjorden i mellomkrigstida, med særlig oppmerksomhet rettet mot ett bestemt år. Siste delen av artikkelen omhandler imidlertid folk og forhold fra hele første halvpart av 1900-åra.

Hovedrollen i denne historia har de såkalte heimefiskerne i de byg-delag som grenser til de to fjordene. Folketellinga i 1900 viser at i dette året hadde bortimot 250 menn på Frosta fiske som hel- eller deltidsyrke – i Stjørdal, Skatval og Åsen mellom 30 og 40 i hvert av de tre sognene. Kildene indikerer at den gang var nærmere 1500 mennesker i det nevnte geografiske rom økonomisk avhengig av fisket, det vil i praksis for det meste si heimefisket. Med noen få velbergede unntak – som oftest bønder – er fjordfiskeren også husmann – altså bygdeproletar. Slik hadde det vært tidligere, og disse forholdene endrer seg egentlig lite ut gjennom mellomkrigsåra, skjønt det fra atskillige opprinnelige husmannsplasser

etter hvert grodde fram småbruk (Jordloven av 1928 ga i prinsippet omsider husmennene deres frihet, men på grunn av dårlige tiderskjedde ikke den hele og fulle husmannsfrigjøring straks). Særlig på Frosta svinger enkelte fiskere seg opp blant høyinntektsgruppene. Men denne reservasjonen gjør det likevel fortsatt berettiget å regne heimefiskerne til småkårsfolket i «bondesamfunnet», med langt lavere inntekter og levestandard enn bonden.

Tallet på heimefiskere holdt seg forbausende høyt de kommende tiåra.
Flere kilder – fiskermanntall, offentlige uttalelser fra herredsstyrer og
utsagn fra sentrale fiskere – synes å godtgjøre at rundt 1000 mennesker i de aktuelle kommuner henter det meste av levebrødet sitt fra sjøen så seint som omkring 1935. Fisket som næring kom trolig til å få økt relativ betydning i de trange og klassekamppregede 20- og 30-åra. Depresjonen og lavkonjunkturen skapte jo først og fremst arbeidsledighet i industrien – og derfor en slags tilbakevending til primærnæringene.

Nettopp fordi kildene synes å avsløre at det lokale fisket var av større generell betydning lenger fram i tida enn tidligere antatt – og fordi lokalhistoriske framstillinger fra det aktuelle området er tause om heimefiskernes livs- og levekår i første halvpart av 1900-åra, fortjener denne sida av bygdehistoria oppmerksomhet – om enn episodisk og fragmentarisk som her.

Fisket i fjordene har alltid vært lotteripreget. Det går nok historier
om dem som i likhet med Hamsuns Benoni gjorde seg rike over natta på det eventyrlige stenget, men de er som oftest fantasiprodukter og mangler kildemessig forankring. Fjordfiskerens hverdag er jamt over slitsom og prosaisk. Og fra gammelt av måtte innenbygdsboende i grendene ved Åsen- og Stjørdalsfjorden finne seg i meget sterk konkurranse fra kysttrøndere og vestlendinger om særlig silda, men også annen fisk. Det var solide tradisjoner for godt fiske etter gullflyndre(rødspette), torsk og hyse. I regelen hadde de «fremmede» i alle år mer moderne båter og effektive fangstredskaper enn den gjennomsnittlige, gammeldagse og kapitalfattige fjordfiskeren.

Tida rundt 1920 betegner et gjennombruddstidspunkt for motoren i fis-kebåten (Det opprettes et sentralt motorbåtregister fra 1921), men flertallet av fjordfiskere ror eller seiler fremdeles sine færinger til fiskegrunnene og sildpollene. For øvrig kan en merke seg at den organiserte førstehandsomsetningen av sild ikke kom i gang før ved tilblivelsen av Noregs Sildesalgslag i 1936, med nærmeste kontor i Trondheim. Det lokale marked er viktig, og heimefisket kan oppfattes som en reminisens av en utgammel sjølforsyningsstrategi.

Over lengre tid hadde nøter og landnøter – og sist de såkalte «stornotbruk» – blitt stadig mer utbredt, særlig på Frosta og i Åsen. Det var en utvikling som fortsatte ut gjennom mellomkrigstida, men svakere i Stjørdal, og bare så vidt det var i Skatval. Og om ikke så lenge gjør
snurpenota, snurrevaden og reketrålen sitt seiersinntog i Åsen- og
Stjørdalsfjorden. Det skulle det bli bråk av. Skarpe konflikter om ressurser og fangstmetoder oppsto – og høyrøstede krav fra heimefiskerne om offentlig beskyttelse i form av tråler- og snurrevadforbud i de innerste delene av Stjørdals- og Åsenfjorden. Lokale kommunestyrer vedtok henstillinger til overordnede myndigheter om å ta initiativ til å forby det som ble oppfattet som rovdrift på de tradisjonelle heimefiskerfeltene.

Et slikt utspill ble for eksempel gjort av de folkevalgte i Åsen i 1929 – etter krav fra lokale fiskere – med forslag om forbud mot snurpenotfiske innafor grensa Fløodden i Skatval – Nessodden på Frosta. Den delen av den lokale fiskerihistoria som mer direkte og detaljert handler om «retten» til sild og fisk i de nære fjordområdene – og som her så vidt berøres – blir ikke nærmere behandlet i denne artikkelen.
Garn og line er de vanligste redskapene som brukes av heimefiskeren. Notbrukene var særlig egnet i de gode kastevågene og i trange sund og viker, som for eksempel i Åsen. Men de krevde etter forholdene betydelige investeringer og var av den grunn ikke hvermanns redskap. Oftest dannet flere fiskere notlag, med en av lottinnehaverne som bas.

En kjøpekontrakt fra Leangen i Åsen fra 1916, hvor gardbrukere er selgere, gir et riktig inntrykk av hva som hører med til det som defineres som et notbruk – som også kunne omfatte landfaste installasjoner – samtidig som avtalen naturligvis er prisveiledende: «Undertegnede Gabriel Leangen, Severin Leangen og Kristoffer Leangen og Enok Viken erklærer herved at ha indgaaet følgende kontrakt: Vi Gabriel Leangen, Severin Leangen og Kristoffer Leangen sælger og overdrager herved til Enok Viken vor andel (11/16) i det stornotbruk, som er stationert paa Viken for en kjøpesum av kr 6 545,- seks tusinde fem hundrede fem og firti kroner.

I handelen medfølger foruten to store nøter, tre mindre nøter, fire baater, et nøst samt alle drægger og alt taugverk samt kagger og iøvrigt alt som ikke er undtat i nærværende kontrakt. Det bemærkes, at den saakaldte «notstue» ikke medfølger i handelen og likesaa 87 – otti syv «notkavl».
Kjøpesummen erlægges kontant senest inden 30 – tretti dage fra dato.»

Fisket i mellomkrigsåra
I alle fall i fiskermiljøet på Skatval og i Åsen gikk 1923 over i historia som»det store sildåret». Betegnelsen er godt begrunnet. Fra frostingenes synspunkt kunne muligens det samme stempel settes på 1928. Begge var hjemlige storår – som ennå huskes av noen som trådte sine barnesko ved landet langs fjorden langt tilbake i den fjerne husmannstida.

Både før, delvis mellom, og også etter de to unike åra, fant det sted et godt fiske i de samme farvannene. Med vekt på «det store sildåret» skildres her kort enkelte sider ved fisket i hele perioden fra rundt 1920 til 1940.

Det stedegne storfisket i Åsenfjorden og Stjørdalsfjorden startet i realiteten et par års tid før 1923. Både om vinteren og på ettersommeren i 1921 mente lokale fiskere å ha registrert «store sildemasser» i Strindfjorden. Det var ingen falsk alarm. Mange tunge notsteng ble gjort inne i fjordarmene ut gjennom hele året, og det ble fisket ikke så lite torsk og sei. De foreløpig meget få som kunne starte opp sin nymotens Wichmann motor i fiskebåten, hadde forresten skaffet seg en veritabel konkurransefordel. De kom så fort fram til stimen. Både sild og fisk ble åpenbart stående lenge i omtrent de samme biotopene, for fisket tok seg bare ytterligere opp i 1922. Kanskje var det noe i det frostingene hevdet, at silda den gang søkte langs sørsida av fjorden. Utbyttet var så pass bra for husmannsfiskere og andre som sognet til arbeiderklassen, at det ble offentlig erkjent at «Det heldige fiske kommer godt med under den nuværende arbeidsledighet.» Noen samtidige rapporter fra lokalmiljøet vil stadfeste at det ble tatt fine fangster, fordelt på flere kjente lokaliteter. I september blir det sagt i Stjørdal at «Godt fiske foregaar for tiden i fjordarmen her. Ved Vikanlandet gjorde man forleden et godt notkast, idet man fik på land et par hundrede tønder sild. Det gjøres ogsaa daglig gode fangster av torsk og sild.» Et par måneder seinere meldes det fra Åsen at man i løpet av fjorten dagers tid har tatt mellom 2- og 3000 kasser småsild med not. Stengene er for det meste gjort av bygdas folk, «baade i Aavikfjorden, paa Djupvika, i Lofjorden, Sunndalsfjorden, Leangsfjorden og Hopla.» Omtrent samtidig kan man fra Frosta fortelle at det fiskes «noget sild» både med garn og i not på sørsida av halvøya.Så tok fiskerne og deres sambygdinger fram almanakken for 1923 – ennå uvitende om de riktig store varpa mange skulle komme til å gjøre etter som det nye året ble eldre. Det var nemlig noen som rett før gamleåret svant, hadde spådd at silda ville holde seg «i fjordarmene her» vinteren over. Det gikk troll i ord.

Med unntak for ei noe stillere tid i mai og juni foregikk et intensivt fiske etter sild hele året. Ganske snart trakk eldre og erfarne fiskere sammenligning med 1892. I manns minne var til da dette året det rikeste sildåret noen kunne huske. Mengdene var etter lokal målestokk enorme, og i likhet med i 1892 besto sildestimene av alle slags kvaliteter, fra storsild til mussa. Og med silda fulgte torsken og seien. Mest sei ble det visst likevel tatt på Tautersvaet. Invasjonsflåten av «fremmedbruk» fra Stavanger i sør til Gildeskål i nord, lignet den for drøy 30 år siden, men tellet flere fartøyer. I den grad de lokale fiskerne kunne hevde seg i kampen om de konsentrerte fjordressursene, betød det økte fortjenester for den enkelte. Det var nok så at noen fremmede også bragte med seg sine egne hjelpetropper – «værkere». Men det ble også behov for lokale ganere og saltere og annen tilfeldig arbeidshjelp som den ektstraordinære situasjonen tilsa. «Mange her fra bygda tjener gode penger med verking og salting», kunne en velinformert frosting konstatere. Det ble rett og slett skapt arbeidsplasser i ei tid og et rom som trengte det sårt. Ikke så få leide ut naust og annet husvære til langveisfarende fiskere og tjente noen kroner på det. Og her var arbeid som passet for kvinnehender. Også barn kunne plutselig få uvant mye penger mellom fingrene på sildarbeid.

Alt ved årsskiftet 1922/23 skrev lokalbladet Frostingen at «Fiskeriet kommer nok godt med for mange i disse tider.» Da storåret var til endes – og i virkeligheten fortsatte ut gjennom 1924 – gjorde Stjørdalens Blad opp det generelle økonomiske regnskapet over siste års fiske som variasjoner over samme tema: «Og godt er det at det gir rummeligere kaar for mange. Og ikke saa ganske faa stør godt under sig, skulde vi tro». Kort tid seinere føyer avisa til: «For fiskerne kommer selvsagt fisket godt med, da arbeidsforholdene her inde er noksaa daarlige for øieblikket.»

Hvilke verdier som ble tatt opp av Åsen- og Stjørdalsfjorden, målt i
penger, samlet og for den enkelte, finnes det bare mer og mindre realistiske antakelser, gjetninger og rykter om. På Frosta sies det i begynnelsen av januar 1923 at «I mands minde har det ikke været saa mye sild og fisk i Aasenfjorden som i vinter. Utfor Vikaleiret har man nu i en maaneds tid fisket torsk paa garn. I fjordarmen længer indover mot Aasen drives sildfiske i stor stil med nøter». Det etterlates ikke tvil om at fiskerinntektene måtte bli høyere enn normalt.

Prisene til mannskapet varierte gjennom året. I august opplyses fra Frosta at prisen er «mindst 10 kroner kassen. Og det regnes for en bra pris». Sild egnet for salting ble en måneds tid seinere betalt med 15 kroner kassen. I løpet av noen dager skulle det i april være stengt småsild ved Skatvals-landet for 10-12 000 kroner. Mange båter har gjort det riktig godt, sies det i november/desember, og det vises til garnbåter som da har ligget 15-16 uker i Åsenfjorden, hvor de individuelle fortjenester skal ha kommet opp i 5000 kroner pr. mann. Stjørdals-ordføreren anslo for eksempel i månedsskiftet februar/mars 1924 at «nu var der kanske fisket for 100 000 kroner herinde efter jul.» Deltakelsen i fisket var rekordartet. Et trolig noenlunde eksakt tall foreligger fra 1. desember 1923, nemlig 25 notbruk og 200 garnbåter.

Med smått og stort antyder flere kilder at mer enn 300 farkoster befant seg i Åsenfjorden da «slaget» om silda sto på som hardest. Hvor mye av det samlede utbyttet som kom de hjemlige fjordfiskerne til gode, og hvor mye som falt på «de fremmede», er også uvisst. Mye tyder på at Vestlands-fiskerne sikret seg den største lotten.

Fangstene gikk dels til konsum, fersk eller saltet, dels til hermetikkfabrikkene og sildolje-og sildemelindustrien, for eksempel til Bjugn. Firmaet Nikolai Dahl i Trondheim var av de store mottakerne av sild fra lokale fiskere dette usedvanlige året. I et ellers lite begivenhetsrikt grende- og bygdeliv var storfisket i 1923 ei spektakulær hending, med mye fremmedfolk, ståk og styr av alle slag, også fest og moro – og mellom de mange fartya lurte det seg inn en og annen båt som førte ulovlig last. For ved folkeavstemming i 1919 hadde jo nordmenn innført forbud mot import og salg av brennevin og hetvin. Det påførte politiet stort hodebry og avholdsfolket uventede bekymringer. Som tida gikk ble det funnet atskillige ilanddrevne 5-liters spritkanner av blikk med stort skrulokk å i tangen mellom fjæresteinene. Mellom Stjørdal og Langstein foregikk lyssky nattrafikk med bil på daværende riksveg 50 gjennom den mørke Svemarka. Lokalavisene slo stort opp om et par arrestasjoner. To friskfyrer fra Skatval som nettopp hadde kastet aurenota i Paradisbukta, skrøt seinere av at de tok på seg oppdrag som «langere» under bratt-skrentene inne ved Langstein – mot hver si blanke spritkanne som betaling. Holywood-filmens fantastiske verden med sine laster og lidenskaper var forvandlet til virkelighet rett foran øynene på sindige bygdefolk. Verst var det at engstelige foreldre ble så redde for sine døtres dyd. Mange «nothoinnna» fant seg kjærester i grendene rundt fjorden, og de lokale autoritetene med lensmannnen – med utnavnet «Langen»- i spissen forsøkte etter evne å forhindre for intim omgang mellom fyrige fiskere og flørtelystne bygdejenter. Slikt lokket fram fliren og folksnakket hos noen, mens andre gremmet seg over all den angivelige synda som nå florerte like utenfor stuedøra. Enkelte ble til og med inspirert til å skrive vers om levenet og løyene.

Fra den store sildetida i Åsenfjorden finnes et poetisk minne, skrevet visstnok av Aksel Edler fra Djupvika, som er gjengitt slik av Reidar Lian fra Aurtuva i Åsen, sjøl fisker i egen motorbåt straks før krigen, og seinere inngiftet i fiskerfamilien Hammerhaug i Skatval:

1. I hausten -23 va det sild/fallera
og kaillan frammed strainna vart vel vill/fallera

2. Og fremmedbrukja kom med snørpenot/fallera
og oppmed lainnet vart det svart som sot/fallera

3. Og kvinnfolka i bøgd’n é på styr/fallera
både natt og dag med nothoinnan dæm flyr/fallera

4. Dæm ror på skøytan om natta klokka tri/fallera
og slekt e styggheit, fi og fi/fallera

5. Og «Langen» farte om fra sted til sted/fallera
og stævne dæm som ijt va med/fallera

6. No ska du sjå det bli forhør og dom/fallera
Å, e ijt følkje over-jævlig dum/fallera!

Noen andre samtidskilder vil for øvrig kunne formidle et inntrykk av den pulserende virksomhet og den særegne stemning som i 1923 hersket i et ellers døsig miljø: I august, mens kornåkrene gulnet på Frosta, skrev en bygdamann at det var «et sjeldent syn for os frostinger at se saa mange fiskebaater uti fjorden som nu nogen kvelder og nætter. Det var lys i lys saa langt en kunde se paa sørsida av Frosta.» Andre syntes fjorden mellom Muruvika og Frostaodden så ut som en by når alle små og store farkoster lå på drevet med tente lanterner. En stjørdaling , som da karakteriserte Åsen-fjorden som et «fisker-sentrum», skildret skuespillet han så for seg i romantiske vendinger:

«Det er et yrende liv i Stjørdalsfjorden nu om dagene. Langs Skatvalslandet forbi det gamle Stenviksholm slot og indover Fættenfjorden ligger hundreder av større og mindre baater for at ta sild…tæt i tæt ligger de, og lyset fra lantærnerne faar en underlig blinkende refleks fra vandflaten som i lange dønninger bevæger sig…Om dagene ligger fiskerne stille, og det er et broget liv derute paa det ellers fredelige Langstein. Gamle Søndmørs-og Nordmørsfiskere staar i klynger og prater med sine trønderkolleger. Tobakspipen hænger trofast i mundviken og skraaen bides jevnt. Andre er travelt beskjæftiget med at salte sild…»

En som selv opplevde «det store sildåret», den seinere sorenskriverfullmektigen Jon Stene, som var født på en av Hammerhaug-plassene ved Åsenfjorden i Skatval i 1910, mintes i 1999 en av sine guttedagers mest spennende erfaringer på denne måten: En av de første hundedagene i 1923 fikk Arne (Stene) og jeg ca 100 kg sild på 2-3 garn. Det var uhørt mye. Det var den første silda som ble fisket. Ryktet om denne fangsten spredde seg. Og ikke mange dagen (etterpå) begynte notbruka å komme. Etter hvert kom det garnbåter. Sild så det ut til å være nok av.

Jeg var 12 år og ble med Andres «Kroen» (fra husmannsplassen Steinvikkro ved Steinviksholm) som hjelpesmann. Jeg fikk betaling etter hvor mye sild vi fikk. Det kunne variere fra 3-4 til 20 kroner dagen, og det var mye penger for en guttunge den gangen. Vi var oppe ved 3-4 tiden hver morgen. På Slottbukta var det svært mange båter. Det ble sagt ca. 300-400. Det var flere kjøpefartøyer som saltet sild, så det var lett å bli kvitt det vi fikk. Det første kjøpefartyet var «Hjalmar», som kom fra byen. Han kjøpte bare fersk sild og leverte i byen. Alle disse fiskerne måtte ha mat, og det kom biler fra Stjørdal med brød og andre matvarer. I og med at det ble kastet sild fra båtene, kom det makrelstørje opp på bukta. Såvidt jeg husker ble det fisket opp tre stykker. De brukte en stor krok og benyttet flere sild som agn. De hadde flere kagger på tauet.

Så la de seg til å sove. Når størja beit, drog hun dette over dekket, så mannskapet våknet av rammelet. Den ene drog de på land, og da en mann gikk bort til den, så slo hun med halen så han trillet bortover. Jeg kan ikke huske hvor lenge fisket varte, men det var til etter at jeg begynte på skolen… Det var enkelte kjøpefartøy som behøvde saltere, og vi var med på det. Far (Ole Stene) og Petter Magnus «Auni» (Steinvikaune) saltet og Arne (broren) og jeg «gånnå» silda. Vi skulle ikke ha tønnene fulle, for de tømte på sjøvann.

Senere på høsten – da var båtene reist – hadde vi ut garn igjen, og da var det sild helt oppi fjæra. Vi fikk 3 tønner, mens Andres Kroen fikk 6 tønner, for han hadde garna ståender lenger. Far og Arne skulle til Steinviik på tresking. Jeg måtte sløyfe skolen og sat i båten og «reppa» sild hele dagen.»

Som allerede antydet fortsatte det enestående fisket langt inn i 1924- både i Åsenfjorden og Stjørdalsfjorden. Det ble ved ett tilfelle fortalt at silda sto rygg i rygg langt opp i Stjørdalselva, og at den skvatt til sides for båter som rodde opp det stilleflytende elveløpet. En ungdom som stakk lua si nedi, fylte den straks med sild. Opplagt var det mye åte, mussa og brisling i fjordbunnene. Mye av det som ble fanget ble betegnet som «hermetikkvare.»

Fisket dabbet imidlertid av utpå ettervinteren, og noe stort innsig kom det heller ikke om høsten. Et og annet notkast langt ute i fjorden – for eksempel av notlaget «Guldgruben» i Åsen- var rett nok vellykket. Det slo likevel langt bedre til lenger nord, ved Hylla og i Borgenfjorden. 1925 ble antakelig hva som kan kalles et gjennomsnitts sildeår i de lokale fjordområdene, mens det en periode ble tatt uvanlig mye storsei og ikke så lite torsk. Også utenbygds båter deltok i denne fangsten. Derimot ble 1926 både på Frosta og i Stjørdalen avfeid som et «svartår». Unntaket må da være at det i begynnelsen av året pågikk et ganske godt flyndrefiske med not på Vikaleiret, hvor 3-4 lag deltok. I sin lunefullhet holdt silda seg borte også store deler av 1927, selv om det meldes om mindre fangster i Åsen, ved Skatvalslandet og ved Sutterøya i Stjørdal på tampen av året.Når fjorden ikke innfridde forventningene, visste folk å trøste seg med fordums visdom.

Gammelkarene sa nemlig at «Når det blev dårlig år på land, så gav sjøen rikt igjen. Og blev det dårlig med fisket, så gav jorden rik grøde.» Om avlingene i de fire bygdene led skade på grunn av tørke eller bløyte i 1928 er ikke undersøkt, men fjorden livnet kraftig til igjen dette året – på noen kjente fiskeplasser nesten som for 5 år siden – eller sågar vel så det. Både frostinger og åsbygger tok atskillig med sild på nøter innover mot Åsen de to første vintermånedene. Helt fram til pinse ble det med jevne mellomrom gjort bra notsteng innover mot Langstein, enkelte på opptil 400 kasser. Blant dem som fisket best var Torstein Skogsets not-bruk fra Frosta. I Stjørdalen gjorde tre navngitte bruk det bra: «Tangmonotlaget», «Vigens lag» og «Ervigs notbruk». Stor sildesjau ble det mange steder også om høsten – og nærmest en ustanselig kaunking av motorbåter. Nå strømmet vestlandsfiskerne til. En hel del notbruk lå i perioder på vakt på Vågen på Frosta, ved Langstein, på Vikaleiret og innerst i Stjørdalsfjorden. Det ble påstått at de fleste fartøyene var fra Bjellands fabrikker i Stavanger. Til stadighet ble det meldt om rekordfangster, for eksempel om et notlag som i løpet av ei natt skulle ha tatt 1000 kasser utenfor Steinviklandet i Skatval. Mer enn før forsynte nok «de fremmede» seg av trøndersilda på heimefiskernes bekostning. På Frosta ble det uttrykt offentlig bitterhet over dette, et utvilsomt faktum som skyldtes vestlendingenes mer effektive fangstmetoder. Her ble et problemkompleks berørt som skulle sette sterke følelser i sving – altså blant annet spørsmålet om visse fredningstiltak. En treffende karakteristikk av storåret 1928 gir antakelig bladet Frostingen i en liten notis da fisket sto på som friskest høsten det året. «Fjorden innover her er blitt en ren sildefjord i det siste. Motortøff og skrik og skraal fra sildfiskerne viser oss et liv som aldri før er sett her innover fjorden. Det gir oss et litet inntrykk av hvad det vil si at «silden kommer.»

Her ligger massevis av notbruk. De er alle fra kysten, helt sørfra
Stavanger. Det er gjort utallige steng og gode fangster. Til å begynne med blev det tatt mest brisling, den betales særlig godt. Senere er det alminnelig sild som er tatt. Her er allerede fisket for mange penger. Storslumpen går frostingene forbi, bare litt landslott blir alt paa bygdefolket. Det fortelles at det er gjort steng av op til 20 000 kroners verdi.»

Børskrakket i New York 1929 fikk tilsynelatende sin ørlille parallell også på de mer avsides plettene ved Trondheimsfjorden. Over alt snakket man i alle fall om sammenbrudd i fisket dette skjebnesvangre året. Vinteren 1930 ble det til gjengjeld drevet et ganske godt sild- og torskefiske i Stjørdalsfjorden. Notbruka ved Vikan-landet hadde hellet med seg. Fiskere fra kystdistriktet kom også til, og de frostinger som i mangel av sild utenfor egen stuedør krysset fjorden, gjorde bra fangster mellom Velvangs- og Skjervaursøra i Skatval og ved Billedholmene i Stjørdal. Mens det vinteren 1931 foregikk et angivelig lønnsomt fiske mellom Frosta-Skatval og Malvik-landet – og i mai samme år ble tatt uvanlig mye småsei på sørsida av Frosta, sviktet både havets sølv og andre arter fjordfiskerne om høsten. Det var så ille, ble det sagt på Frosta, at det var vanskelig å oppdrive kokfisk – en talemåte som ikke alltid er like etterrettelig. Det er ellers verdt å merke seg at fiskerne nå har fått nye kunder i distriktene rundt fjordene – reveoppdretterne. Denne næringa lanseres jo i de aktuelle lokalmiljøene rundt 1930.

1932 ble etter tilgjengelige kilder å dømme et heller dårlig år på sjøen for dem som sognet til Stjørdals- og Åsenfjorden. Noe bedre var fisket mellom Frosta og Leksvik. Så sjansebetont som fisket var, dukket det opp nye vinnermuligheter i 1933. Det ingen visste da, var at den mannen som 10 år seinere sendte verdens mest moderne krigsskip så å si rett i sildemassene oppunder land i Åsenfjorden i stedet for fredelige, små fiskeskøyter, kom til makten i Tyskland det året. Fra en lokal synsvinkel ved fjorden fortonte imidlertid året 1933 seg løfterikt alt fra det øyeblikket årsklokkkene ringte. Om prisene lå på et minimum, ble det fanget ikke så lite både i not og på garn både vinter og høst, blant annet mye brisling i Lofjorden. Fiskerne på Vikaleiret tok gode torskefangster, og da den kjente Frosta-båten Lagatun en marsdag fraktet 80 brett med fisk til Trondheim, ble det hevdet at «det var den største fiskesending baaten har havt med». Isen la seg riktig nok tidlig i november innst i Åsen-fjorden, men til tross for denne hindringen, ble fortjenestene til fiskerne vurdert som «bra». Det synes klart at landsbygdfolk utenom de profesjonelle fiskernes rekker nå prøvde å tjene noen ekstra slanter på fjorden i det kanskje vanskeligste av alle mellomkrigsår. En kilde på Frosta sier at «Mange gårdskarer deltar i fisket». Drengene og landarbeiderne, for den del tauser og tjenestejenter, var vel ikke bedre stilt i Skatval og Stjørdal. En må gå ut fra at de mannfolkene som hadde anledning til det, prøvde seg både med pilk, tvihak og garn for å få fisken til å bite på kroken eller gå i nettmaskene.

De fire følgende åra (1934-37) synes ujevne, men kan samlet antakelig beskrives som middels. Et ekstra godt mussafiske gikk for eksempel for seg i Lofjorden i begynnelsen av 1934 og seinhaustes 1935 mellom Skatval og Hommelvik – med fangster på oppptil 1000 skjepper, til sterkt varierende priser – fra 2 kroner til 50 øre skjeppa, alt etter kvalitet. Mange langveisfarende snurpere var på pletten med det samme. Det var altså, som frostingene pleide å si, mange «utantkailla» på farten – fiskere ute fra Hitra og Frøya. I det minste i Åsen var det folk i lokalmiljøet som kunne innkassere de største fortjenestene. Typisk nok var det i deler av denne perioden med måtelig fiskerflaks i sør storfiske lenger nord i Innherredsfjorden, mellom Inderøya, Ytterøya og Mosvik.

De to siste åra før verdenskrigen innhentet Norge var entydig ugunstig for lokale fiskere på flere måter. I den vesle fjordarma inn mot Stjørdalen var det nok noe sild å hente, men opptil et dusin utenbygds snurpere sikret seg nesten alt av det som ble tatt opp av sjøen. Mange pengelause fiskere i Stjørdal og Skatval fikk ødelagt sine båter og bruk under ei stormnatt på vårparten 1938. Det sier noe om deres kår at det ble satt i gang lokal pengeinnsamling for å hjelpe dem. I mars 1939 skjedde så det oppsiktsvekkende på Frosta at to båtlag med sju mann i hver båt, med henholdsvis Karl Aursand og Sigurd Viig som høvedsmenn, dro på Lofot-fiske. Sist slikt hadde hendt, skulle være i 1912. Grunnen til reisen nordover 36 år seinere var «det feilslåtte heimefiske».

Før denne enkle «fangst- og forekomstoversikten» for perioden mellom 1920 og 1940 avsluttes, må det understrekes at også andre økonomisk utnyttbare fiskeslag ble sporadisk eller mer jevnlig tatt i relativt mindre mengder. Det gjaldt framfor alt hyse. Når det en gang i blant gikk storkveite – på 130 kilo eller mer – i garna, vakte det alltid lokal beundring.

En fisk som gjorde mindre av seg, bokstavelig talt, var bleika – eller hvittingen – som ble fisket sommers tid. Den var ikke gangbar salgsvare, men likevel verdifull.

Det ble servert mye «småbleik» på fattigmannens middagsbord i magre mellomkrigsår, og det ble stelt til mye «heimlaga feskkak» av dette billige råstoffet i fiskerheimene langs fjordene.

Mellomkrigstida hadde nok sett under ett – skuffelsene inkludert – vært ganske positiv for heime- eller fjordfiskerne ved Stjørdals- og Åsen-fjorden, men den endte i en noe pessimistisk tone, ikke bare på grunn av brukstap og nærmest svart hav. De nasjonale politiske og faglige myndigheter forholdt seg fortsatt passive til heimefiskernes stadig gjentatte krav om ulike fredningsforslag. Lokalpolitikerne derimot var opptatt av at fiskerne ikke skulle falle kommunen til byrde økonomisk i tider med trange budsjetter og støttet dem stort sett.

Heimefisket i sin opprinnelige form, med kulturelle og økonomiske røtter tilbake i et sjølforsyningssamfunn i historias mørke, kom til å fortsette enda et par tiår. Av mange lett forståelige grunner sank rekrutteringa til yrket, og med unntak for en del «etternølere» på Frosta som fremdeles var «på linsjøa» eller satte sine torskegarn i Åsenfjorden om våren, døde denne delen av kulturen i bygdene ut i løpet av 1950-åra – de store strukturforandringers tiår. I det kollektive minnet fortjener næringa og heimefiskernes livs- og levekår imidlertid en rettmessig og varig plass.

Noen navn og minner fra «gammeltida» i Åsen
Til slutt i denne fragmentariske beretningen om en utgammel leveveg og et nå nærmest glemt miljø, skal noen enkeltmennesker fra Åsen i den nåværende storkommunen Levanger få komme til syne på den lokalhistoriske scenen. Folketellinga for Åsen i 1900, supplert med enkelte muntlige opplysninger, gir grunnlag for å identifisere flertallet av heime- eller fjordfiskerne ved inngangen til det forrige århundret.

Med få unntak er de fleste noe tilårskomne, er familieforsørgere og har en proletær bakgrunn. I det vesentlige er de konsentrert i de frodig – kronglete, fjordvendte, vestlige delene av bygda, som fra skapers hånd synes formet som en eneste stor samling av kiler og kjoser, bukter og våger og grunner. Kanskje kan tallet på særlig yngre fiskere i Åsen den gang synes lavt. Men nettopp da er Hell-Sunnan-banen under bygging i området, og mange menn fra småkårsfamiliene i sjøkanten foretrakk bra betalt jernbanearbeid framfor et usikkert liv i båten. Dessuten har industrien holdt sitt inntog i Hopla, hvor Nydalen fabrikker kan tilby arbeidsplasser ved ullspinneriet. Følgende er oppgitt å leve helt eller delvis av sjøen:

Jon J. Undli(en)rønningen, gårdbruker og fisker (f.1858)

Eleseus Tørøy («Tørøen»), husmann, fisker og skredder (f.1833)

Kasper Jansen Vudubakken, sjømann, matros på seilfartøy (f.1853)

Petter Hyllen (Fætten), midlertidig jernbanearbeider, fisker (f.1875)

Andreas Einarsen, øvre Lobakken, husmann med jord, fisker (f.1830)

Mathias Sivertsen Elvskjæret (Elvsanden) (under Lo), husmann med jord,

fisker (f.1832)

Iver Johnsen Tindbuen, deltidsfisker (f.1824)

Ole Andersen Langøy, jordarbeider og fisker (f.1842)

Otte Olsen Langøy, husmannssønn, fisker (f.1885)

Eleseus Aunås, gårdbruker og fisker (f.1851)

John Rønning (Aunås), fisker, småbåtfrakter, småbruker (f.1858)

Kasper Nordaunet, trolig fisker

Ole Larsen Løvtangen, gårdbruker og fisker (f.1857)

Ole Andreas Petersen (Løvtangen), «Føderaadsmand og Fisker», (f.1835)

Johannes Edler (Djupvika), gårdbruker, deltidsfisker (f.1860)

Johan K. Olsen Nordheim, jordbruker, skomaker og deltidsfisker (f.1873)

Johan Johnsen Nordsveet, jordbruker, fisker (f.1861)

Olaus Petter Næsshaugen, husmannn med jord og fisker (f.1849))

Bernt Næssve, husmann med jord, fisker, jektskipper og sjømann (f.1854)

Peder Pettersen Næsshaugen», Sjømand, fisker og skomager» (f.1883)

Karl Berntsen Næssve, «Jordarbeider og sjømand» (f.1881)

Johan Petter Aurtuen, husmann med jord, deltidsfisker (f.1835)

Ole Hågensen Guldgruben (plass nr. 1), husmann, jordarbeider og fis-ker

(f.1878)

Johan Guldgruben (plass nr. 2), husmann med jord, skomaker, trolig

noe fiskeri (f.1836)

Bernt Eriksen Åvikstykket, husmann med jord, arbeider, fisker (f.1850)

Elias Guttormsen «Saltbuen» under Åvik, husmann uten jord, fisker

(f.1827)

John Jonassen Åvikstuen, husmann med jord, fisker (f.1822)

Ole Hesthagen, gårdbruker og fisker (f. 1829)

Johan Hesthagen, fisker (f.1857)

Einar Viken, husmann (under Leangen) og fisker (f.1822)

Enok Viken, «Fisker og hustømmermand» (f.1858)

Olaus Fåraaunet, husmann og fisker (f.1820)

Lornts Fåraaunet, fisker og jordarbeider (f.1847)

Petter Tangmyr, husmann og fisker (f.1834)

På de velbergede Leangen-gardene og i Olderet- og rimeligvis på gardene Sunndal og Lo – foruten på flere husmannsplasser i disse bygdelagene, for eksempel Leangsaunet, Kastviken og Fåravika, ble det drevet i det minste et sesongpreget sildefiske et godt stykke inn på 1900- tallet. Det samme er trolig tilfellet på flere av plassene under eller i nærheten v garden Åvik – i Åvikaunet, Åvikåsen og Åvikstykket.

På plassen Åvikbakken bodde i år 1900 Sigrid Iversdatter, født på Bynesset i 1835. Hun er da «Husmoder og Husmandskone» der og tjener til livets opphold ved «forskjelligt arbeide». Blant annet må hun ha tatt imot og stelt for farende folk. Her var det trolig en gammel fiskerheim, men ved folketellinga 3. desember det året er det ikke registrert noen fast mannlig beboer på Åvikbakken. Derimot losjerer 15 frostinger midlertidig i husa, for det meste meget unge menn. Alle er fiskere.Ganske sikkert har de leid seg inn på Åvikbakken for ei tid seinhaustes for å ta sild med not i Fættenfjorden, mellom Åsen-sida og Langstein – på grensa mellom de nåværende storkommunene Levanger og Stjørdal.Det er kjent at etter svartår på flere felter tar sildfisket seg godt opp innover i hele Trondheimsfjorden på nyåret 1901, et fiske som nettopp startet i Fættenfjorden noe tidligere. En får forestille seg at statens «beskikkede» protokollførere til egen og andres overraskelse har kommet over den mannsterke, sjøhyrte frostaflokken en morgen rundt frokostbordet under oljelampens skinn hos Sigrid på Åvikbakken straks før de skulle på fjorden og baske med sildetunge nøter – eller kanskje i det de i halvmørket tramper tungt inn over dørstokkene etter å ha satt bruket?

Den siste fiskeren fra Åsen som skal nevnes av dem som en vet var aktiv i 1900, holdt til på gardsbruket Sandvik sammen med sin ugifte mor – som leieboer. Mannen het Oluf Johansen, kvinnen Peternella Kristiansdatter. De to skilte seg på flere måter ut fra det øvrige bygdefolket.

Mora og hennes ungkarssønn var begge født langt sørpå i det norske innlandet – på Elverum – hun i 1842, han i 1866. De to var også på grunn av sin tro «avvikere». De tilhørte, i motsetning til den jamne åsbygg «Frimenigheden». Mora prøvde å ernære seg på en uvanlig måte, nemlig som «Fille Handlerske», mens altså sønnen fra de tette skogene i det indre Østlandet hadde tydd til silda i buktene i Åsenfjorden for å finne føda. Denne fiskeren og hans mor må i et konformt lokalsamfunn ha vært sjeldne, ja eksotiske – for noen kanskje suspekte – mennesker. Ble de tolerert og inkludert som likeverdige med bygdens egne ? – kan man spørre over 100 år senere. Ingen historisk kilde gir svar på det – eller hvilke motiver de hadde for å dra nordover og gjøre en kortere eller lengre stopp på sitt livs reise mellom knauser og koller på det bortgjemte gardsbruket i Åsen.

Nok en Åsen-kvinne fra det ellers mannsdominerte fisker- og sjømannsmiljøet bør minnes. På den lille husmannplassen Saltbua under Åvika bodde Pauline Hagen, som var barnefødt der. Hun hadde vært gift med Andreas Hagen og døde selv som gammel kvinne.

Pauline fór noe rundt som kokke. Ellers tok hun seg av og stelte for
ange såkalte vanskeligstilte kvinner, helst fra Trondheim, som fødde
sine «uekte» barn på den avsidesliggende plassen. Slik gjorde hun en betydelig humanitær gjerning, ikke bare ved å tilby alenemødre husrom og stell, men seinere også som fostermor for flere av de barn som kom til verden hos henne. Paulines lille, grå tømrastuggu med et lavt loftsrom, kjøken, kamers og ei lita umåla stue, ble etter hennes død visstnok flyttet til Vuddudalen.

I lokalmiljøet fortelles en sannferdig «heltehistorie» fra fjorden om Pauline Hagen. Pauline «sto å knåddå kakdeig» på bordet attmed vinduet da « ho hørt kauk frå sjøn». I den sterke vinden holdt to menn i båt på å drukne ved den såkalte «Bymannssteinen», som var overflødd på floa. Pauline strauk på dør, rennte ned til sjøen, satte ut båt og redda de to. Det var frostingene O. K. Wahl fra Laberget og Peder Moksnes som hadde kollsegla og ble berget av Åsen-kvinnen. Hendinga fant sted 7. desember 1909. Som takk fikk Pauline Hagen redningsmedalje for dyktig sjømannskap.

Flere av de noe yngre av dem som ble registrert som hel- eller deltidsfiskere i Åsen år 1900, fortsatte som fjordfiskere de neste tiåra. Noen nye kom til. Enkelte kombinerte heimefisket med drift ute på kysten. Ikke så få i Åsen skaffet seg notbruk, slik det er fortalt om fra Leangen-gardene i begynnelsen av denne historiske oversikten. Gunnar Leangen på den vestre gården dreiv så vidt det var notfiske også etter 1945. Normalt begynte jakta på silda etter at haustonna var ferdig. Etter jul var det vanskelig å holde på, for isen la seg vanligvis i fjordarmen. De gamle not-båtene var ofte så tunge at seks armsterke mannfolk måtte til for å ro dem.

I Hopla var Emil Holte bas for et 5-6 mann sterkt notlag, hvor broren Magnus Holte var med. En mann som het Sigurd Olsen fra Hopla drev også fiske med not fra motorbåt i kombinasjon med jordbruk i mellomkrigsåra.

I sterk vind og tung sjø, med dårlig lys om bord var arbeidet med nøtene ikke bare slitsomt, men kunne være direkte farefullt. Det hendte at notbåter kolliderte i kveldsmørket. Ja, det kom sågar til krangel og rettssaker om fangster, enten det nå skyldtes styggvær eller hissige gemytter.

I Hesthagen – på Nebben – var det og notbruk, og det samme var tilfellet i Løvtangen, hvor kanskje noen av de lengste fiskertradisjonene i Åsen finnes.

Ole Andreas Løvtangen (f.1835) og hans kone Jokumine fra Skjesol ble de første eiere av nåværende slekt på bruket da de overtok omkring 1870 og dreiv det fram til en velstandsheim. Fisket må ha bidratt avgjørende til eiernes solide kår. Det ble tidlig anskaffet notbruk og motorbåt. Andreas Løvtangen dreiv fiske opp i høy alder, lenge etter at han i 1900 offisielt ble kategorisert som «Kaarmand og Fisker» – gjerne sammen med familiemedlemmer, for eksempel Alfred og Johannes. Hans sønnesønn, Ole Peder Løvtangen (1912-1999) var nærmest heltids fisker til midt i 1950-åra. Sammen med sin kones slektninger fra Åfjorden deltok han til og med flere sesonger i Lofoten. Ole Løvtangen benyttet ikke fast mannnskap over lengre tid på sin relativt store såkalte gavelbåt – med rull for nota i akterenden. Anton Undlien og broren Arne Løvtangen var gjerne å finne om bord. I ny og ne leide han ungdommer fra grenda til å hjelpe seg.

I de romslige våningshusa i Løvtangen ble det gjennom åra naturlig nok et stort antall fremmede som fikk tak over hodet i den travleste sildesesongen, og den kunne år om annet vare lenge. Det var ikke alltid lett å holde orden og styr på ting når «nothoinnan lå på golvet i stua», slik de ofte gjorde i 1940-og 50-åra. Og det var mange utenfra som brukte en store, gamle brygga på gården, særlig folk fra Stjørna.

Marie Løvtangen – Oles kone – hadde årlig en stri tørn med silda før jul. Da skulle det nemlig ganes og saltes – noe som ble betraktet som kvinnearbeid.

Fisket – og det aktive jordbruket – er en «saga blott» i Løvtangen.
Hyttebygging og turisme har avløst de gamle primærnæringene (Den
første hytta på eiendommen ble oppført i 1936).

Litt sør for Løvtangen ligger det lille gardsbruket Nordheim. Mennene der var å regne som yrkesfiskere i flere generasjoner. En kortere periode før 1940 hadde Johan Nordheim – med kone og 13 barn – motorbåt sammen med andre. Størsteparten av tida ble likevel familiens fiskerbåt drevet med handmakt. Sønnen John hadde også fisket som hovednæring og dreiv i alt vesentlig i Åsen -og på Leksvikfjorden. Blant de mange karene i heimen var Idolf Nordheim kjent i lokalmiljøet som en særdeles ivrig fisker. Han «bodd så å si i båten» innst i Lofjorden – ved anløpskaia for den gamle rutebåten. Nåværende eier, Jens Nordheim, stadfester at det gammeldagse fjordfisket ble drevet der til ca. 1960. Han sier for øvrig om heimefiskets øko-nomiske etydning for den tallrike amilien i 1930-åra: «Fisket var redningen i den tida».

Vest for Nordheim lå den for mange år siden nedlagte fiskerheimen
Nordsvea, der to søsken bokstavelig talt levde av fjorden.

I den nå fraflyttede Djupvika ble det som tidligere nevnt drevet noe fjordfiske. På naboplassen Mevika holdt de opp-innelige frostingene Jon og Astrid Moksnes til. Et gammelt ord sier at «fråstengan træng ijt så stor flækk fer å låvvå». Slik var det nok i Mevika og, men så hadde de sjøen attåt.

For enden av Fergemannsbukta ligger småbruket Lillenes. Ikke langt unna fantes i sin tid den lille plassen «Færrimainn». Også her var heimefisket idligere en del av inntektsgrunnlaget.

I Åvika var man i sin tid godt rustet med både nøter, kai og naustrom. Bonden Eivind Kristiansen eide for eksempel notbruk i lag med oppsitteren å det nærliggende Åvikaunet.

På det tidligere nevnte Åvikstykket, hvor Anton var forrige oppsitter, kom Ole Hernes fra Frosta til å bo sammen med sin kone Anna Undliendal fra Åsen. Mannen dreiv fiske og skal ha vært den første som kjøpte reketrål for motorbåt i Åsenfjordtraktene.

Ikke langt unna bodde Jonetta Åvikstuggu og hennes sønn Johan Arnt (f.1900), som dreiv sjøen noe. Gamle folk husker også «Karen-stuggu» fra det samme miljøet. Ikke så langt fra Åvika ligger Sandvik, en gang en stasgård. Eieren, John Sandvik (f.1869), som i sin tid hadde vært i Amerika, hadde en periode et notbruk.

På det vesle bruket Gullgruva, opprinnelig to adskilte plasser, som ligger sørvendt og idyllisk til mot fjorden, nærmest i flomålet, var det base for et lokalt notlag. De siste aktive driverne her var Ole og Anna Gullgruven. Det er kjent at foruten Ole Gullgruven var disse med som lotteiere i notbruket: Olaf Langås, Olaf Husby, Odd Westerlund fra Saltbua (f.1900) og Harald Røkke (f.1900)) fra Åvikaunet. Når det var mange utabygds notfarty i fjorden, brukte mange å ta inn hos ekteparet i Gullgruva. Seinere overtok Helge Hammeren fra Frosta den vesle heimen og fortsatte fisket ei tid. Det er vel kjent at bærplukking kunne danne noe av næringsgrunnlaget i de små bygdeheimer. I Gullgruva ble det helst høstet nyper – ett år hele 1000 kilo, som ble solgt til handelsmann Tvete i Vågen på Frosta, blir det fortalt. For å øke avlinga ble klungeren gjødslet, noe som skal ha gitt gode resultater.

En mann fra Åsen med stort forsørgeransvar som fisket mye både før og etter 1940 – også ute på kysten, var John Esekiassen (1893-1972) fra småbruket Fåraaunet ved Leangsfjordarma. Han var en slagferdig og belest mann – spesielt godt kjent i bibelen, som det het seg han kunne baklengs – og som han gjerne siterte fra for sjøens folk både på havet og under landligge. I Åsen minnes man kanskje fjordfiskeren Esekiassen best når han kom på sin trehjuls motorsykkel for å selge fisk og sild fra kassen han hadde festet bak på kjøredoningen sin. Neppe alle visste at mannen hadde seilt på større hav enn Trondheimsfjorden og at han hadde sett og erfart mer i sitt liv enn mang en bygdamann. I en kort, men assosiasjonsskapende «levnetsbeskrivelse» av ham da han rundet de 50 år, sies det:

«Som ung gutt drog han til sjøs og var ute under første verdenskrig. Han kom så heim og arbeidet en tid på Dovrebanen, men hans lyst sto til sjøen. Han kjøpte seg båt og har siden drevet som fisker. Tross det slit som fiskerlivet fører med seg, har Esekiassen humøret på topp».

De spredte glimtene fra heimefiskermiljøet i Åsen kan avsluttes på småbruket Aurtuva.

Richard Lian fra Stokksund (f.1884) og hans kone Gine (f.1886), datter av husmannsparet Ellen og Gunnerius Undliendal ved Lofjorden, kjøpte denne tidligere husmannsplassen under Næss i 1913. Richard Lian var på Lofoten etter at han gjorde åsbygg av seg, og han driftet seinere dessuten både lokalt og ute på Trøndelags-kysten. Flere sønner satte sin lit til sjøen. Reidar Lian (1921-2001), i eldre år bosatt på Stjørdal, hentet inntekter fra fjorden alt fra konfirmasjonsalderen og var tidlig sammen med broren Ragnvald på Frohavet på fiske. Hans Berntsen på Vikaleiret på Frosta bygde en 28 fots båt for motor for ham et par år før krigen. Med denne dreiv han forskjellig slags fiske – også reketråling -mest Åsenfjorden, men og på «yttersida». Han holdt på til et stykke ut i 1940, da tyskerne beslagla fartøyet hans og tvang ham til å transportere proviant og drivstoff for seg mellom Langstein og Saltøya. I protest mot okkupantene senket Reidar Lian sin egen båt.

Ragnvald Lian (1909 -1999), den eldste sønnen i Aurtuva, må regnes som yrkefisker alt fra unge år. Han fisket over alt i nærområdet, han driftet ute på Trøndelags-kysten sammen med broren Reidar i 1937, et nnet år på Frohavet i lag med sambygdingen Jon Esekiassen, og han hyrte seg en gang hos en fiskebåtreder i Stavanger og var med som mannskap på et notbruk som fisket storsild. Han kjøpte seg tidlig innenbordsmotor og dreiv noen år det relativt lønnsomme reketrålfiske.
Etter at Ragnvald Lian giftet seg med Lilly Langås fra Åsen, ble familiemann og sammen med kona overtok barndomsheimen, dreiv han et mer sesongbetont lokalt fiske, etter fortrinnsvis sild og torsk. De gamle hampgarna, om lett sank til botns, måtte trekkes svært tidlig – ofte i 3-tida.

Fisket var «betydningsfullt» for familiens økonomi. Lilly stelte til fiskekaker og fiskeboller og hermetiserte til eget bruk. Da den elektriske strømmen ble ført fram til Aurtuva i 1954, ble slikt arbeid og annet strev noe lettere.

Helst på bestilling ble det også solgt fisk, som Lilly Lian porsjonerte
ut og pakket, før hun og mannen med hest – som de kjøpte i 1950 – kjørte salgsvarene til bygdebussrutas endestasjon – på «Næsskorsen». Ikke så sjelden tok forresten Lilly Lian ut hesten og kjørte imot Ragnvald nede ved sjøen etter at han grytidlig, men likevel i seineste laget var kommet til lands med nattens fangst.

Småbruket Aurtuva ble noe utvidet slik at det til slutt tellet 24 mål. I Aurtuva fødde de 2-3 kyr og noen sauer, og de avlet litt korn og poteter – og noe grønnsaker. Et par år jobbet Ragnvald på jernbanen.

Fjorden og jorda ga normalt fra seg så pass at de visstnok greidde seg bra i denne Åsen-heimen. Men som Lilly Lian har uttrykt det på sin megetsigende og underfundige måte: «De træfft sæ at vi bære hadd nån kåpperøra i pojnna.»

Kilder:

Folketellinger 1865 og 1900 for Frosta, Åsen, Skatval og Stjørdal

Stjørdalens Tidende (mikrofilm), 1877-1890

Stjørdalens Blad (mikrofilm),1892-1960

Stjørdalens Avis (mikrofilm), 1914-1916

Stjørdalingen (mikrofilm), 1920-1945

Frostingen (mikrofilm) 1919-1960

Spredte numre av Adresseavisen

Lokale fiskermanntall

Lokale skattelikninger (gjengitt i lokalaviser)

Johan Saltøy, Skatval

Ole Stene, Skatval

John Stene, Notodden

Jens Arnfinn Hammerhaug, Skatval

Gunnar Leangen, Åsenfjord

Irene Løvtangen. Åsenfjord

Nils Lillevik, Trondheim/Frosta

Åsmund Skjæran, Frosta

Reidar Lian, Stjørdal/Åsen

Leif Voldseth, Skatval

Anker Andersen, Stjørdal.

Lilly Lian, Åsen

Forfatterens anmerkning: Første del av denne artikkelen har tidligere vært offentliggjort i Årbok for Nord-Trøndelag historielag.