Metalldetektorbrødre skal ta levangsbyggen med på en reise i Levangers kulturhistorie

Fra Avisa iLevanger med tillatelse i fra Metaldetektorbrødrene

I 2017 snublet de nærmest over en betydelig del av norsk bronsealder historie. Nå har brødrene gjort historieinteressen til en livsstil, og skal dele lekre oldsaker med levangsbyggen i iLevanger.

Drypper Levanger-historie

– Vi søker faktisk ikke så mye etter metall lenger. Etterspørselen førte til at vi måtte dykke dypere ned i både lokal- og regionalhistorie – og spesielt gjenstandsdetaljer. Derfor har vi fått god oversikt over kulturminner og oldsaker fra hele Trøndelag. Og Levanger har spesielt mange flotte funn som flere burde kjenne til, sier Joakim. Ifølge brødrene er det registrert 1.160 oldsaksfunn i Levanger.

– Særs får av disse gjenstandene er å se på utstillinger. Og mange tror kanskje at det kun er 80-åringer som er interessert i historie, men visnakker for alt fra ungdomsskole og oppover. Snittalderen på våre følgere og publikummere er nok i 40-årene, sier Jørgen.

De fleste gjenstandene tatt opp av jorda i Norge er tilgjengelige digitalt. Men brødrene mener de likevel er lite tilgjengelige.

– Katalogtekstene er ikke laget for folk flest. Det er et behov for å forenkle formidlingen, uten å fordumme det, sier de.

Den første episoden de skriver for iLevanger handler om det som kan være Gunnlag Ormstunges hodeskalle.

Hodeskallen som plasserte Levanger i historiebøkene

Mye spennende har hendt i Levanger siden tidenes morgen. I uoverskueligfremtid skal iLevanger presentere spennende oldsaksfunn fra hele Levanger for å belyse vår historie.

Under en arbeidsgraving ved den for lengst nedlagte kirkegården til gamle Levanger kirke, ble det i overgangen mellom1800- og 1900-tallet gjort funn av to skjelettdeler fra overgangen mellom yngre jernalder og tidlig middelalder.

Delene besto av et kranium og en tibia (skinnebein). Arbeiderne leverte delene til apoteker Aasgaard som drev apotek like ved den gamlekirkegården. Fru Aasgaard var den som ga beinene videre i gave til Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) i Trondheim (senere NTNUVitenskapsmuseet).

I utgangspunktet er funn av bein på en tidligere kirkegård lite sensasjonelt, men både kraniet og skinnebeinet har skader som gjør deres fortelling mer spennende. Et par centimeter over kraniets venstre øye har det blitt kløyvd ved et kraftig hugg med en øks eller spissen av en sverdklinge, mest sannsynlige det sistnevnte. Skaden er på fire centimeter, og kan man se at hugget må ha kommet ovenfra. Skaden førte dog ikke til øyeblikkelig død. Spor etter at den har grodd viser at personen må ha levd en tid etter hugget – ifølge doktor H. Bryns analyse fra funntiden: «… i minst tre uker.»

Skinnebeinet har også skader som må ha vært smertefullt påført og som har grodd dårlig. Det viser nemlig et brudd som har grodd skjevt i den øverste tredjedelen av beinet.

– Kan ikke unngå å tenke på Ormstunge

Selv om det ikke er slått fast med sikkerhet at kraniet og skinnebeinet tilhørte samme person forteller funnomstendighetene at det er sannsynlig, og at de antagelig stammer fra en mann. «Mannen» var mellom 170 og 175 centimeter høy. Dette ligger nært gjennomsnittshøyden for datidens skandinaver, som var blant de høyeste i Europa.

Tankene om hvem denne personen var, begynte å spinne allerede rett etter funnet ble gitt til vitenskapsselskapet. De skrev følgende:

«Fundet vilde under almindelige omstændigheter ha mindre interesse, men man kan ikke godt undlate at tænke paa Gunnlaug Ormstunge, som ifølge sagaens beretning blev begravet ved Levanger kirke, og som under tvekampen med Skalde-Ravn mottok et dødelig hugg som maa være faldt omtrent paa samme sted og været av den art som kraniet fremviser».

En besnærende tanke

Ifølge sagaen døde ikke Gunnlaug Ormstunge umiddelbart av sverdhugget, men kan ha levd fem til seks dager etter slaget. Det er ikke like lenge som doktor H. Bryn mente personen hadde overlevd, men sagaberetningen er en usikker kilde. Bruddet i skinnebeinet stemmer derimot ikke overens med sagaen, men igjen er den ingen vitnesbyrd, da fortellingene er nedskrevet generasjoner etter at begivenhetene har skjedd. Hvorvidt det er kraniet og skinnebeinet til Gunnlaug Ormstunge som er funnet, vil vi nok aldri få svaret på. Likevel er det spennende å se hvordan et huggsår på fire centimeter fører tankene tilbake til en svunnen tid hvor skalder kvedet fornærmende niddikt.

Uråd er det, sverdsang,

 gud, for deg å ta mitt

 gull – med kunster du tvinger

 ikke sverdoddens farver.

Vit, det var aldri for intet,

 «Ormetunge» jeg kaltes

 ung fikk jeg navnet i eie.

              Verre det nå skal sannes.              

(Gunnlaugs kvad til ransmannen Tororm, da Tororm nektet å betale tilbake penger han skyldte.)

Flere artikler kommer etter hvert