Øverparken – eller Sejersteds park som den nå er døpt – er ett av de mest sentrale og mest fotograferte områder i Levanger opp gjennom tidene. I artikkelen «Øverparken og husene rundt» har Per Anker Johansen plukket fram gamle og nye bilder av parken og husene som omkranser den. Han tar oss med på en vandring rundt kvartalet og skriver om historien til hvert enkelt hus og de som bygde dem. Vandringen avsluttes ved dagens flotte Sjøpark.

Det foregår og har foregått både restaurering og nybygging i dette området, noe som gjør det ekstra interessant å få del i historien til husene og området.

På forsiden av årets årbok er logoen til Landslovjubileet gjengitt. I år er det 750 år siden vi fikk Magnus Lagabøte sin landslov. Rundt omkring i landet har det vært ulike markeringer, og Bjørn Olav Juberg har levert sitt bidrag om markeringa på Frosta. Her skriver han om feiringa på Frosta, men han gir oss også ei kort historisk innføring om arbeidet som førte fra til ei felles lov for hele landet. Med Landslova av 1274 fikk kvinner arverett, omsorg for syke og fattige kom inn i lovverket, og ikke minst, lovene ble skrevet på norrønt mål. Det gav flere mulighet til å lese og forstå lovene.

Magnus Lagabøte var den siste norske kongen som fikk skrevet en saga etter seg. Sagaen ble skrevet av den islandske forfatteren, skalden og høvdingen Sturla Tordsson på oppdrag fra kong Magnus selv. Kong Magnus døde i 1280, og Sturla fullførte trolig sagaen kort tid etter dette.

I Magnus Lagabøtes saga står følgende: «Kong Magnus for fra Bergen til Nidaros, og med ham dronning Ingebjørg og sønnene deres (1275). Han var paa Frostating og for siden ind til Levanger…»

Det er flere ting i dette som det kan stilles spørsmål ved: dronninga het Ingeborg. Er det feilskriving eller ble hun kalt for Ingebjørg? Hvis 1275 i parentes skal vise til årstallet denne reisa beskriver, oppstår det tvil om det er snakk om to ulike reiser – ei i 1274 da kongen fikk Landslova «lovtatt» på Frostatinget, og ei ny reise året etter? Det blir i denne sammenhengen stående ubesvart.

Hvorfor kongen besøkte Levanger står det ikke noe om, men det er nok en naturlig sammenheng å besøke stedet der handelen mellom svenskene og spesielt fiskerne fra Fosen allerede fra 1170-tallet var viktig og viden kjent.

Noora er nok en av de yngste artikkelforfatterne i årsbokserien til Historielaget. Nyutsprungen «Levanger-russ» – reflektert og samfunnsengasjert – med tanker og ord, med sterk rettferdighetssans og med stor empati for mennesker i krig og konflikt.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel skulle holde hovedtalen etter Nooras ungdomsappell. Han sa dette da han startet; «Dagens hovedtale har dere nettopp hørt, så her kommer jeg med et tillegg fra regjeringen.»

Til appellen:
«Kjære alle sammen, gratulerer med dagen.
La meg begynne med å male et bilde for dere:
Året er 2024
Klassen min var nettopp på besøk på den tidligere fangeleiren Falstad. Et viktig minnesmerke over Holocaust og okkupasjonens grusomheter.
Året 2094
Barnebarnet mitt sin klasse drar på klassetur til Palestina for å besøke fangeleiren Gaza. Et viktig minnesmerke over Israels okkupasjon og forlkemord.

Skriftstyret tenker at «tidsvitners æra» er forbi, og at tilbake står nye ord og tanker …

Med industrialiseringa av Norge vokste det på 1840-tallet fram en ølbryggingsindustri. I kvalitet var ølet fra disse bryggeriene bedre enn det ølet bøndene laget selv, og dermed sluttet de å brygge og kjøpte ølet de trengte.
I Trøndelag var Eric Christian Dahl tidli ute. Allerede i 1857 startet han det vi i dag kjenner som E.C. Dahls bryggeri, som i løpet av få år var blant de største i landet. I 1858 startet Levanger ølbryggeri opp. Mannen bak var Hans Nicolai Grønn, Levangers første ordfører. Grønn hadde en bred karriere som handelsmann, bankbestyrer, havnefogd og gårdbruker på storgården Nossum. I tillegg sto han altså bak Levangers først kommersielle bryggeri. 3. juli 1858 annonseres det i Trondheim at man har et utvalg av bayersk øl fra Grønns bryggeri i Levanger.
Det er den mangslugne historien til dette bryggeriet Håkon Okkenhaug prøver nøste opp i denne artikkelen. Bryggeriet rammes av branner både i 1865 og 1877, og det er flere eiere til bryggeriet fram til bryggerimester Oscar Falch kjøper det i 1888.
Men bryggeriet gikk dårlig, og i 1893 opplevde Falch alle bryggeres mareritt, det kom infeksjon i bryggeriet og ølet ble surt. Det var kroken på døra for Falch. 16. mars 1893 melder han at han avslutter virksomheten, og i 1896 ble det holdt konkursauksjon over bryggeriutstyret. Det er det siste sporet av Falchs bryggeri. I 1897 brant hele bygget ned.
Men drøye 60 år senere dukker Falchs øl opp igjen. I 1959 skulle melkefabrikken i Sjøgata legge ny jordkabel inn i fabrikken. Da de holdt på å grave grøfta begynte det plutselig å lukte øl. Da så de flasker stå på rekke og rad nede i grøfta. De hadde gravd seg ned til restene av ølkjelleren etter Falchs bryggeri. Trolig hadde de bare gravd ned restene fra bybrannen og bygget nytt over.
Noen flasker ble tatt vare på, og fra en ble det tatt ut prøver av innholdet som ble sendt til gjærlaboratoriet til Ringnes for analyse. Håpet var at det kunne finnes gjærsporer som kunne få liv i «Levangergjæra» igjen. Svaret på det finner du i årboka.

Erik Andreas Norberg var født 29. mai 1878 i Levanger, og han vokste opp Kirkegt. 24g. Han
døde 6. desember 1947 i Trondheim. Hans foreldre var fisker Elisæus Sivertsen Nordberg, født 1850 i Verdal og Inger Marie Nordberg, født Arentsdatter Holmsved i Frol. Han giftet seg med Olaug Gudrun Ofstad i Trondheim i 1912. Sammen hadde de sønnen Erling Johannes.

Da Erik Andreas fylte 50 år 29. mai i 1938, hadde Adresseavisen en lengre omtale av han.
Der sto det bl.a.: Malermester E. A. Nordberg i Trondhjem fyller 50 år den 29. ds. Han
begynte i malerlære hos malermester Johansen i Levanger og efter dennes død fullendte han sin læretid hos malermester Dybvad i Trondhjem.

Efter å ha arbeidet som svend et par år i Trondhjem oppholdt han sig 2 år i Göteborg,
derefter 2 års ophold i Oslo, hvor han bl.a. frekventere Kunst- og håndverksskolen. Derfra
henla han sin videre utdannelse til Berlin. I 1910 startet Nordberg egen forretning i Trondhjem, hvor han har oparbeidet en stor og velrenommert forretning. Hans navn har god klang innen håndverkskretser og forøvrig overalt i byen.

Gjennom årrekker har han nedlagt et stort og godt arbeide for avholdssakens fremme. Videre er han levende interessert for blindesaken, og i sitt virke for å fremme denne store og gode sak arbeider han både sent og tidlig. Erik Andreas Nordberg hadde flere innlegg i avisa, bl.a. en lengre artikkelserie der han beskriver sin oppvekst i Levanger på slutten av 1800-tallet. Dette er stoff vi vil komme tilbake til i seinere årbøker

Frits Wahlstrøm bidrar årlig med en artikkel til historielagets årbok.
Årets artikkel handler om den evige jakten på lommepenger.
I etterkrigstidens Levanger var lommepenger et nærmest ukjent begrep, så ungene måtte være oppfinnsomme for å skaffe seg klingende mynt på egen hånd.
Leting etter flasker for panting, prøve få viserguttjobber, onnearbeid på bondegårder, avis- eller telegrafbud var mulige inntektskilder.
Men så fikk han gjennom en annonse i et ukeblad se at et forlag søkte etter julehefteselgere.
Forlaget solgte fem forskjellige julehefter, og Frits bestilte 50 hefter av hvert slag. I årets artikkel i årboka kan du lese om hvordan det gikk med denne dristige satsingen.

Frits Wahlstrøm bidrar årlig med en artikkel til historielagets årbok.
Årets artikkel handler om den evige jakten på lommepenger.
I etterkrigstidens Levanger var lommepenger et nærmest ukjent begrep, så ungene måtte være oppfinnsomme for å skaffe seg klingende mynt på egen hånd.
Leting etter flasker for panting, prøve få viserguttjobber, onnearbeid på bondegårder, avis- eller telegrafbud var mulige inntektskilder.
Men så fikk han gjennom en annonse i et ukeblad se at et forlag søkte etter julehefteselgere.
Forlaget solgte fem forskjellige julehefter, og Frits bestilte 50 hefter av hvert slag. I årets artikkel i årboka kan du lese om hvordan det gikk med denne dristige satsingen.

Koraktivitetren på Ronglan omfattet tre kor i en periode – Ronglan damekor – Finne damekvartett – Ronglan mannskor – som spredde glede og trivsel i lokalsamfunnet.

Ole A. Andresen (1910-97) var innom alle tre som dirigent – omtales som en «ufaglært perfeksjonist» – og med bakgrunn i sin lange tjeneste innen «musikkens verden» ble han også tildelt Kongens Fortjenstmedalje i sølv.

I Årboka for 2003 kan dere lese mer om mannen fra Markabygda, og Leiv Ramfjords uttalelse om korarrangøren. Han skriver følgende;

… «Musikken er en flyktig kunstart. Den når oss, rører oss . og forsvinner. Minnene om musikken, sangen og dirigenthanda til Ole Andresen vil nok, derfor bli glemt. Men korarrangementene lever videre gjennom de mange sirlige nedtegnelsene hans. Han førte en faglig sikker og fin musikalsk notepenn. Derfor fortjener arrangementene hans å bli gjort tilgjengelige for kor langt utover Levangers grenser.»

Prestegården på Alstadhaug er omtalt i to artikler i årets årbok.

Den ene artikkelen tar for seg planene om å flytte forsøksgården Voll i Trondheim til Alstadhaug ettersom Voll ikke lenger oppfylte behovet til forsøksvirksomheten.
Etter en lang prosess endte det opp med at Kvithamar på Skatval ble valgt – noe vi skal være glade for. Kulturlandskapet og den historiske tyngden som hviler over Alstadhaug ble bevart.

Artikkelen bygger på brev og andre dokumenter i arbeidet med å realisere en ny forsøksgard. Materialet var lagret på Voll frem til 1983 og deretter flyttet til Kvithamar der det ble gjenfunnet under oppryddingen etter at Kvithamar ble nedlagt.

Den andre artikkelen tar for seg prosessen som førte fram til at Stortinget i 1985 med klart flertall åpnet opp for salg av prestegårder. Det tok likevel mange år før Alstadhaug prestegård kunne selges – det var først i 2004 at Olav-Arne Gilstad fikk skjøte på tidligere Skogn prestegård. Et vilkår var at begrepet «prestegård» skulle opphøre og at det nye gårdsnavnet skulle være «Alstadhaug gård».

I artikkelen gis en oversikt over hvordan bygningsmassen i gårdstunet har endret seg opp gjennom historien, fram til ferdigstillelsen av Gildehallen.

Fred med hans minne!

En artig og velformulert årbokartikkel …

For flere år tilbake skrev Lasse H. Takle – lektor ved Levanger vidg. Skole – noen sjølbiografiske epistler i to bøker under psevdonymet «Lasse Liten». For kjentfolk var det lett å avdekke kæm som førte pennen i «Sannferdige historier fra en oppvekt i Levanger i de bevegede femtiåra, stort sett».

Det var fornøyelige fortellinger!

Så var det noen i skriftstyret som hadde lest en snedig meiningsytring i avisa «Klassekampen» av samme mannen.
Tittelen var ; «Å beinke spikar».

Lasse tok utfordringa, laga til en ny versjon med fokus på far sin – sogningen Ivar Olav Takle som var førstegenerasjons innvandrer til trehusbyen og «ein åndens og håndens arbeider – og spikeren følgde med …