Uten flyktningeloser og hjelpere på Ytterøya, Inderøya, Levanger og Verdal, hadde flukt til Sverige blitt nærmest umulig.
I den nye boka, «Heltane frå Leksvik – i skuggen av Hitlers Drontheim», får familiene Nordal, Myhre, Kjesbu, Schieflo, Lyngstad, Laugsand og Barstad velfortjent oppmerksomhet.
Boka er på 368 sider med 340 bilder, kart og faktaruter.
Den beskrives som unik og annerledes, man kommer under huden på stridende og sivile.
Her er det også mye nytt stoff. Leksvik kommune hadde eksempelvis 29 mann i Narvik 9. april 1940.
Boka kan bestilles hos forfatteren, Marta Lillian Moan, på
Levanger Historielag, i samarbeid med Brustad Busstrafikk, inviterer til busstur Snåsavatnet rundt fredag 5.juni.
Start fra Skogn Extra kl.09.15,Levanger, buss-stopp Moan kl.09.30. Turen går E-6 til Snåsa. Ca kl 11 ankomst Saemien Sijte.
Der det blir kaffe og kake. Etterpå blir det omvisning med guider. Vi får informasjon om samenes historie og dagens drift. Etterpå besøk i butikken med salg av samisk håndverk m.m. Besøket avsluttes med lunsj, reinskav og kaffe. Etterpå går turen til Viosen med besøk på Garveriet. Leder i Snåsa historielag, Olav Moe forteller om Viosen. Retur langs sørsiden av Snåsavatnet og til Levanger og Skogn ca kl.18.00. Pris: ca 625- pr.pers.
Turen er sponset av Levanger Kommune. Påmelding til Brustad Bussferie, e-post bussferie@brustadbuss.no el. Tlf 740 88 700.
For turnemnda i Levanger Historielag Rannveig Munkeby Arentz, Ove Nonstad Bjørn Krogstad og Anton Skei.
Befaring til Holåsen ble utført 30.4.26. Hensikten var å finne plassering for skilt som Levanger historielag ønsker skal informere om bergkunsten på Holåsen. Anbefalinger om skilttype m.m. ble oversendt historielaget i vår tilbakemelding 12.3.26. Vi viser til nasjonal skiltmanual (jf. Merkehåndboka).
Fra Levanger historielag møtte Jostein Trøite m.fl., grunneier Arild By og fra forvaltningen Lene Vestrum Kirkhus, NTNU Vitenskapsmuseet og undertegnede.
Det ble funnet et omforent skiltpunkt, NØ for bergkunstlokaliteten og utenfor sikringssonen.
Vi diskuterte enkle skjøtselstiltak ved lokaliteten. Det ble enighet om at trær kan felles i en bue ut fra selve bergkunstflaten, slik at det blir bedre plass til besøkende. Årlig vedlikehold kan utføres ved at en bruker løvblåser for å holde berget fritt for løv og kvist m.m. Det skal ikke gjøres tiltak på selve bergkunstflaten, men markant oppskudd av gress og andre vekster kan fjernes forsiktig ved bruk av saks. Levanger historielag lager seg enkle rutiner for jevnlig oppsyn av informasjonsskilt, lokalitet og tilkomst til området.
Tekst/bilder til skiltet produseres av NTNU Vitenskapsmuseet.
Kilde: Befaringsnotat – Skiltpunkt ved bergkunst Holåsen id 26868-1, Levanger kommune. Trondheim 04.05.2026 Hans Marius Johansen, arkeolog Trøndelag fylkeskommune; Seksjon Kulturminner
Skriftstyret har startet arbeidet med årets årbok. Skriftstyret består i år av Annbjørg Grevskott, Sigrid Hojem, Sveinung Havik, Sigmund Rønning, Hogne Heir (bilderedaktør) og Asbjørn Tingstad (leder).
Som alltid: skal vi klare å få til ei god årbok, er vi avhengig av bidrag fra de trofaste skribentene våre, og sender derfor denne mailen til mange av dere som har hatt bidrag i årboka de siste årene.
Det ser ut som vi vil få god tilgang på stoff til årets bok, men ønsker likevel å få inn så mange bidrag som mulig for å få satt sammen en best mulig bok, både i forhold til tema og til geografi. Vi kan ikke kan love at alle artikler vil få plass i årets bok – noen vil måtte bli liggende over til seinere år.
Vi ber dere tenke gjennom om dere har tema liggende som dere kan lage en artikkel av. Det er fint om artiklene ikke blir for lange for å få plass til flest mulig artikler.
Dersom dere ikke sjøl kan bidra med artikkel, ønsker vi i skriftstyret også tips fra dere om tema eller personer som det bør skrives om i årboka. Eller om dere kjenner noen som sitter på stoff som kan være interessant å få med i boka. Vi ønsker også tips om det er lag/foreninger som har jubileer eller om det er andre markeringer som det er naturlig å sette fokus på i årets bok.
I det hele tatt: skriftstyret ønsker at flest mulig engasjerer seg i få til en best mulig årbok, så vi håper å høre fra dere enten det dreier seg om en artikkel til boka eller tips til oss i skriftstyret.
Det er et ønske å få ferdig årboka litt tidligere enn vi klarte i fjor. Det betyr at vi må sette frist for bidrag til årboka til i midten av juli.
Styret i Levanger historielag 2026
Foran fra venstre:
Anton Skei, Ove Nonstad, Rannveig Munkeby Arentz (sekretær), Oddny Bjøraas (leder)
Bak fra venstre:
Bjørn Krogstad, Jostein Trøite (nestleder), Einar Hojem, Hilde Løvås, Lars Forberg (kasserer)
Modellen av det gamle klosteret i Munkeby er hentet hos Vitenskapsmuseet og transportert til Munkeby Herberge.
Der blir den etter hvert å se for besøkende og andre interesserte. Bittelitt flekkmaling og liming må til før den er 100% presentabel. Den er ikke så stor som vi trodde, men veldig fint laget og absolutt severdig.
Modellen er laget på 60-tallet og har stått i den gamle middelalderutstillingen på Vitenskapsmuseet. Det er Helge Forfang som har laget modellen. Han har vi ellers ikke mer informasjon om.
Munkeby kloster ble trolig bygget rundt midten av 1100-tallet. Munkene her tilhørte cistercienserordenen. Modellen er vel bygget med utgangspunkt i klassisk cistersiensisk byggeskikk, og kunnskap fra arkeologiske utgravninger «in situ» (på stedet).
Dette er hva Øystein Solenes Vold skriver om boka i nettavisa «iLevanger».
Erik Ree avslører hvorfor Skogn sentrum havnet på «feil» sted da jernbanen kom til bygda. I en fersk bok tar gårdeieren et dypdykk i tusenvis av år med skjult historie.
SKOGN: De fleste kjenner Ree som en sentral gård i Skogn, men de færreste kjenner den fulle dybden av historien som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Nå har gårdeier Erik Ree tatt saken i egne hender.
Gjennom boka «Historia om Ree – en gård i skogen» ønsker han å kaste lys over både gården, nærområdet og de store linjene i lokalhistorien i og rundt Skogn sentrum.
I boka går han i dybden på hvorfor ting ble som de ble. Hvorfor ble jernbanetraseen lagt akkurat der? Og hva gjorde at sentrum flyttet seg de få, men avgjørende hundremeterne?
Et av de mest sentrale spørsmålene Ree besvarer, er hvordan Skogn endret karakter da det moderne Norge vokste fram. Før i tiden var det nemlig Ree som var det naturlige midtpunktet i det gamle herredet.
– Sentrum i gamle Skogn herred lå på Ree. Men da jernbanen kom, ble tyngdepunktet flyttet mot stasjonen, forteller Ree.– Det er en fortelling om en gård som har vært vitne til alt fra eldgammel bosetting til moderne industriutvikling.
Begrenset opplag
For de som ønsker å sikre seg et dypdykk i Skogns historie, gjelder det å være rask. Ree har selv stått for utgivelsen, og boka er foreløpig kun trykt opp i et svært begrenset opplag på 100 bøker.
Sporene etter den gåtefulle helgenen Brettiva leder oss til Irland.
Gunnhild Røthe (Religionshistoriker)
Kristenretten i Gulatingsloven fastsatte hvilke messedager som skulle feires gjennom året. Brettemesse var den første etter jul. Gulatingsloven oppgir ikke tidspunkt for Brettemesse, men på primstaver og kalendere er datoen 11. januar. På en primstav fra Telemark er symbolet for dagen en hest, ellers er symbolene ofte kors og krone, vanlige symboler for jomfru Maria.
Hvem denne Brette var, er et mysterium. Ut fra andre kilder har forskerne kommet fram til at det antakelig var den hellige Brettiva, en kvinnelig helgen som fikk en kort karriere i tidlig middelalder. Brette er en forkortelse for Brettiva, på norrønt Brettifu, på latin Brictiva.
I et islandsk kalendarium fra 1250 omtales Brettiva som virginis, jomfru. Hun omtales sammen med Olav den hellige, Hallvard den hellige, Magnus Orknøyjarl og de hellige på Selja. På bakgrunn av dette presenterer Lilli Gjerløw i «Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder» Brettiva som jomfru og martyr og sammenligner henne med den hellige Sunniva. Hun legger til at vi dessverre ikke har noen legende som kan fortelle oss om Brettivas liv og eventuelle martyrium.
I boken «Norges Helgener» omtaler Ludvig Daae Brictiva under sagn, overtroiske forestillinger og folkeskikker som står i forbindelse med dyrking av fremmede helgener. Han mener at hun ikke er interessant i seg selv, men kan gi vink om de eldste kirkelige tilstander i landet. Daae antar at Brettiva, i likhet med Sunniva, har vært en irsk helgen. Daae er i det hele lite interessert i «små» kvinnelige helgener.
Er hun Brigid av Kildare?
Audun Dybdahl har kanskje den mest logiske forklaringen på navnet, at Brettiva er identisk med den irske Brigid av Kildare. Brigid er Irlands skytshelgen, sammen med Patrick og Columba. Hun skal ha levd fra 451 til 1. februar 525. Denne dagen er hennes minnedag, men ble ikke feiret med messe i norrøn middelalder.
Brigid var nonne og abbedisse i klosteret hun grunnla i Kildare. Brigids kloster var et lærdomssenter, og som abbedisse hadde Brigid stor makt. Brigid døde en naturlig død, og blir fortsatt æret som gælernes Maria. Relikviene ble flyttet fra Kildare og lagt i gravene til Patrick og Columba omkring 787 på grunn av frykten for vikingangrep.
Relikviene av de tre store helgenene ble gjenoppdaget i 1185 og gravlagt på nytt året etter ved innvielsen av katedralen i Downpatrick. Brigid æres fortsatt i dag, og pilegrimer søker til steder hvor relikvier av henne finnes, eller til kilder som forbindes med hennes liv og virke.
Prima: Detalj fra primstav. Brettemesse markert som en lav hake.
I middelalderen var Brigid kjent i de nordiske landene, og det fantes en saga om St. Brigida i Mædruvellir kloster på Island på midten av 1500-tallet. Brigida var dessuten brukt som personnavn, datteren til Harald Gille het Brigida.
I legendene om Brigid er hennes medfølelse for syke og fattige framhevet, men også hennes praktiske hjelp til folk på landsbygda, særlig med melking. Hun kunne øke matmengdene til folk på mirakuløs måte, dessuten gjøre vann til øl, et mirakel også tillagt Olav den hellige.
Brettivas kirke i Skogn?
Det vi med sikkerhet vet, er at en kirke i Skogn i Trøndelag var viet til Brettiva. Det siste betyr at hellige bein, identifisert som Brettivas relikvier, ble lagt i alteret i denne kirka ved innvielsen. I likhet med Sunniva-kulten kan det være at beina kom først, og navn og legende etterpå.
Et mulig opphavssted for beina er Stiklestad kirke, hvor det i 1869 ble funnet en sammenfoldet blyplate med tre små poser med bein. Rundt posene var det strimler av pergament med innskrifter på latin som sa at dette var bein fra den hellige Ivo, den hellige Georg og de hellige på Selja.
«Hun kunne øke matmengdene til folk på mirakuløs måte, dessuten gjøre vann til øl»
Den tradisjonelle oppfatning er at den hellige Brettivas kirke i Skogn er identisk med klosterkirken i Munkeby kloster utenfor Levanger.
Norske diplomer fra 1488 opplyser om salget av gården Storbør. Ni menn skrev under på at de etter Brettemessedag i jula og ved den hellige Brettes kirke i Skogn hadde hørt Jacob Matssøn lyse salget av Storbør. Jacob Mattsøn var kannik i Nidaros i 1458–1488.
Det går ikke direkte fram at kirken er identisk med klosterkirken på Munkeby, men det er regnet som sannsynlig ettersom jordeiendommene til Munkeby ble administrert sentralt fra Nidaros erkebispesete. Et problem med denne identifiseringen av den hellige Brettivas kirke med klosterkirken på Munkeby er at alle cistercienserkirker i middelalderen var viet til Maria.
Eller Brettivas kirke i Levanger?
En alternativ tolkning er at Brettivas kirke er identisk med den eldste kirken i Levanger. En kirke i Levanger på 1000-tallet omtales i sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Etter at Gunnlaug døde i holmgang, førte de liket hans til Levanger. Der lå han i tre netter, og fikk alle tjenester av presten før han ble gravlagt ved kirken.
Munkeby var et cistercienserkloster, opprettet på midten av 1100-tallet. Plasseringen av klosteret er typisk for cistercienserklostre. De ligger i fredelige og frodige omgivelser utenfor byene.
Klosteret forfalt, og klostergodset kom under Tautra kloster da dette ble etablert i 1207. Ruinene av kirken på Munkeby lå lenge som en bortgjemt hemmelighet i landskapet, men har fått en renessanse i nyere tid, både som cistercienserkloster og satsingsområde i pilegrims- og reiselivsbransjen.
Munkeby kloster i «Passio Olavi»
Den eldste omtalen av klosteret på Munkeby er i en mirakelberetning i «Passio Olavi». Den latinske olavslegenden foreligger i en rekke versjoner, en fra cistercienserklosteret Fountains Abbey i England, hvor erkebiskop Øystein Erlendsson hadde et opphold på 1180-tallet.
Det fortelles om en døvstum mann fra cisterciensernes samfunn som holdt til i nærheten av Stiklestad.
Under messen på olsok sovnet han og fikk en visjon av Olav den hellige som formidlet Guds kraft og nåde. Da mannen våknet, var han helbredet. Mannen fortalte hele folket om mirakelet. Som ytterligere bevis anfører forfatteren av «Passio Olavi» at «vi» fikk greie på dette da de snakket med presten på stedet. Deretter fikk de høre det fra abbeden selv og brødrene som den unge mannen arbeidet hos før og etter hendelsen.
«Vi» antas å være erkebiskop Øystein selv eller hans utsendte på besøk i kirken på Stiklestad eller i Munkeby klosterkirke. Det siste er mest sannsynlig, ettersom det er snakk om munker. Den døvstumme mannen var en som jobbet for munkene i klosteret.
Notert
Irsk helgenkult i Trøndelag?
Den hellige Maura i Nærøy kirke og Brettiva i Skogn er glemte helgener i Trøndelag. Sporene etter disse, samt en rekke arkeologiske funn av geistlige gjenstander fra Irland og De britiske øyer i kvinnegraver fra tidlig vikingtid, gjør det relevant å spørre om det fantes en tidlig kult av kvinnelige helgener som ble overtatt av Olav den hellige etter den «offisielle» kristningen på 1000-tallet. Kulten av de kvinnelige helgener var del av kvinnesfæren, barnefødsler, stell av barn og dyr (melking var kvinnearbeid), ikke politiske maktstrategier, og derfor heller ikke gitt noen stemme i sagaene om kristningskongene.
Anno
2009
Fire munker fra moderklosteret i Cîteaux i Frankrike bosatte seg ved ruinene av Munkeby kloster. Munkene startet et ysteri hvor de kombinerte en tradisjonell fransk oppskrift med lokal upasteurisert kumelk, noe som resulterte i den verdenskjente Munkeby-osten. I 2023 fikk munkene et nytt kloster, Maria Munkeby, kalt Ny-klosteret.
Ad fontes
«Den neste vinteren, etter jul, på St. Brettivamesse, gjorde Gudmund seg klar til å reise hjemmefra og reise vestover over heia til Holar for å besøke biskop Brand og andre venner; som vanlig fulgte mange mennesker ham på reisen, og det var til sammen seksten i følget. (Flere i følget frøs i hjel på reisen, men Gudmund reddet ei jente ved å legge kappen sin over henne.)»
— «Biskop Gudmunds saga», oversatt av Knut Rage, Heimskringla.no
